Mine to oldemødre

Billedbøker der forfatteren både har skrevet og illustrert boka, pleier å bli bra. De er ofte modigere enn andre billedbøker der illustratøren ofte må jenke seg etter teksten. I Mine to oldemødre forteller illustrasjonene sin del av historien og teksten en annen. Av og til går de to historiene sammen, mens andre ganger skiller de lag. Der teksten forteller triste nyheter, fortsetter de fargerike og glade illustrasjonene, slik at det ikke blir så leit likevel.

Boka forteller om den lille jenta sine to oldemødre. Oldemor i Gambia kan hun snakke med i telefonen og oldemor i Norge kan hun sitte på fanget til. De to er så gamle som det går an, og kan hende er de fra verdens opprinnelse. For lengre tilbake er det vanskelig å forestille seg for ei lita jente. Adele Lærum Duus anmelder boka på nettsida  Barnebokkritikk og hun skriver: 

Hele boka gir en følelse av at historien på en eller annen måte er forutbestemt, og at alt peker fremover mot det som skal skje. Pappaen til jenta i boka er kommet med båt helt fra Gambia, som om det kun var for å bli forelsket i hun som skulle bli mammaen hennes. Oldemor vet allerede når hun lytter på den store, gravide magen til mamma, at dette blir en jente, og hun fryder seg. Slik blir jentas eksistens en del av en større sammenheng, en livssyklus. Solberg formidler dette på en nydelig måte, både gjennom teksten og illustrasjonene.

Det er akkurat slik barn vil høre historien om seg selv, tror jeg. Lisa Aisato N’jie Solberg skriver den lille jenta inn i sentrum av fortellingen, til og med før hun ble født. En annen fin ting med boka er at det er fokus på likhetene mellom to kulturer, oldemødre er oldemødre, uansett hvor de kommer fra. Liker du historien og illustrasjonene? Da bør du få med deg de superpopulære bøkene om trollet Tambar  som Lisa har laget illustrasjonene til. Disse bøkene er skrevet av min favorittbarnebokforfatter Tor Åge Bringsværd. Alle disse bøkene kan du selvsagt låne på ditt bibliotek. Mitt er Sola folkebibliotek.

Et viktig valg

Takk til Ladybug som var førstemann i bokbloggturneen til Cappelen Damm. Jeg er også så heldig at jeg får være med. Historien er så trist, men også koselig. Jeg smilte for meg selv, hikstet litt og holdt pusten mens jeg leste. Og så ble jeg forarget når bokstavene av og til ble veldig utydelige gjennom tårene. Jeg måtte få vite hvordan det gikk videre. Mitt innlegg legges også inn på bloggen ungdomsboka som er en fellesblogg for biblioteka på Jæren. Jeg gleder meg til Ninas blogginnlegg i morgen.

Kan ett døgn i et menneskes liv være så viktig?

Mia er lykkelig. Hun har ei bestevenninne, en kjæreste som spiller i et rockeband, er flink på skolen, har verdens beste foreldre og lillebroren Teddy, som hun liker best av alle. Hun spiller cello og elsker klassisk musikk. Vil hun miste alt det andre hvis hun satser på en musikkarriere? Det vanskelige valget tenker hun på mens Beethovens cellosonate nr. 3 spilles i bilradioen.
Så blir plutselig alt det viktige helt ubetydelig.

Boka skifter mellom hva Mia opplever i løpet av dette døgnet og tilbakeblikk fra Mias liv. Disse tilbakeblikkene gjør at jeg blir godt kjent med alle rundt Mia og jeg identifiserer meg med henne og tenker som henne når hun skal ta sitt viktige valg.

Det er morsomt å lese om hvordan Kim og Mia ble bestevenner og gøy når de deler folk inn i kategorier:

Det er folk som liker klassisk musikk. Folk som liker pop. Det er byfolk. Og bygdefolk. Coca-drikkere. Og Pepsi-drikkere. Det finnes fanatikere og fritenkere. Jomfruer og ikke-jomfruer. Og det er sånne jenter som har kjærester på high school, og de som ikke har det. Kim og jeg har alltid gått ut fra at vi begge tilhørte den siste kategorien. s.91.

Det er koselig å lese om Mias foreldre. De snakker om alt mulig og støtter Mia si cellospilling selv om de selv er hekta på rockemusikk. Lillebror Teddy er veldig glad i Mia og vil at hun skal lese for ham, spille vuggesanger på celloen og gi magiske kyss når han har slått seg. På den store hagefesten tenker Mia at "det er sånn det er å være lykkelig" s. 181. Musikerne tar fram instrumentene og vil at Mia skal spille med dem, ikke opptre for dem. Men det blir dystert og skremmende når de snakker om begravelser. Moren som vil at hun og mannen dør raskt og samtidig (når de er 92) og at Mia skal spille i begravelsen.

Forholdet til Adam er i begynnelsen ganske problematisk. Jeg håper at de får hverandre, men jeg forstår også tvilen hun kjenner. Det er kanskje håpløst når han spiller i rockeband og hun egentlig ikke liker rock? "Når jeg var sammen med Adam, følte jeg meg foretrukket, utvalgt, spesiell, men det fikk meg bare til å undre hvorfor meg? enda mer." s. 79

Jeg forstår heller ikke hvorfor boka sammenlignes med Twiligh-bøkene, men kjærlighetshistorien er i alle fall like intens. Temaet ligner mer på Erlend Loe sin bok "Muleum", men har ikke så mye sinne i seg. Det varme, mellommenneskelige i boka minner heller om "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda og skrivestilen til Gayle Forman ligner også på denne forfatteren. Hovedpersonen Mia minner meg om den viljesterke Tessa i "Før jeg dør" av Jenny Downham.

Boka lanseres som ungdomsbok, men passer like godt for foreldre og besteforeldre.

Kjøleskaproman

Tenk at lapper på kjøleskapet kan bli en så bra roman!

Lappene gjør at boka blir morsom å lese.



Jeg føler meg lur når jeg klarer å tyde hva som skjer mellom hver gang de skriver lapper til hverandre. Mum er ei travel yrkeskvinne og Claire-Bear er opptatt med venner og skole.

Historien er veldig trist, men litt koselig også.

Et spørsmål: Hvorfor tror kvinner at andre forstår det som er mellom linjene - det som ikke blir sagt? Populært kalt: Gjett hvorfor jeg er sur-leken.

Boka fins bare på engelsk ennå, men er ei super bok å lese hvis du vil ha ei lettlest engelsk bok.

Handleliste:
Boka Life on the Refrigerator Door
Papirlommetørkle
En pose smågodt

P.S. Send kjæresten din ut! På bowling eller noe sånt.

Veien mot sør

Jeg ble skremt og urolig og fikk mareritt av å lese Veien av Cormac McCarthy.

Far og sønn er på vei mot sør for å slippe unna vinteren. De er kledd i filler og skyver på ei gammel kjerre. Faren har montert speil på slik at han kan se om noen bander nærmer seg dem bakfra. De passerer byer i ruiner, utbrente skoger og svartsvidd jordbruksland. Alt er øde i framtidsUSA. Men historien er ikke bare stygg og fæl: McCarthy er som en allmektig far som ser kjærligheten og omsorgen mellom far og sønn.

Etter å ha lest fire romaner av forfatteren, og sett filmen "Ikke noe land for gamle menn", ser jeg enda tydeligere hva prosjektet hans er: Å skildre helstøpte og moralske mennesker i en grusom verden.

Dette prosjektet gjør lesinga av bøkene hans til en risikosport. Uten sikkerhetsnett møter jeg den ene grusomheten etter den andre. De moralske spørsmålene stilles av gutten: Are we the good guys? Når de forlater en liten gutt eller lar være å hjelpe en gammel mann, spør han: Are we still the good guys? Er det setninger som dette som gjør at jeg som leser tåler jævelskapen og fortsetter å lese? Jeg opplever i alle fall håpet som fortsatt er i faren og sønnen? Det jeg også undrer meg over er den store respekten gutten har - hos faren og forfatteren. Han lever på like fot som den voksne. Gutten lar ofte faren få rett:

We wouldn't eat anybody, would we?
No. Of course not.
Even if we were starving?
We're starving now.
You said we weren't.
I said we werent dying. I didn't say we werent starving.
But we wouldn't.
No. We wouldn't.
No matter what.
No. No matter what.
Because we're the good guys.
Yes.
And we're carrying the fire.
And we're carrying the fire. Yes.
Okay.

Her er sterk moral, men ingen moralisme. Håp, men ingen framtid.
Filmen kommer i løpet av 2009. Sjekk ut bilder m.m. på http://www.imdb.com/title/tt0898367/ Skuespillerne Viggo Mortensen, Michael K. Williams (Omar i the Wire) lover bra.

Far og sønn - morsomt om sorg

Har du noen gang vært så fortvila at du setter deg ned og ler? Humor kan hjelpe mot triste ting og galgenhumor hjelper til og med mot død og elendighet. Hovedpersonen får i boka En far av Stein Erik Lunde en SMS fra far sin om at han skal ta sitt eget liv. Han rekker ikke å gjøre noe og er fryktelig fortvila etterpå.

Bestekompisen og han prøver å bearbeide sorgen på forskjellige måter. De går gjennom tingene til faren, de drikker seg fulle og bestemmer seg for å ta med seg skrivebordet hjem. Så går de fulle og triste og fnisete hjemover med skrivebordet mellom seg. Men det er en alvorlig bok og en trist bok, sjølsagt.

Da jeg leste denne boka, ble jeg minna på hvor godt det er å ha bestevenn og jeg tenkte på at de aller beste opplevelsene jeg har, er når en venn har vært der for meg.
En ungdomsbok, men anbefales til voksne også.