Journaler fra den gale sida av gata

Svenhammed! For et sykt navn! Det er jeg helt enig med hovedpersonen i. Navnet kan i beste fall gjøre ham til en brobygger slik foreldrene mente. I verste fall plasserer navnet gutten i ingenmannsland mellom to kulturer. Svenhammed hater sin far for det navnet. Det skal mer enn et halvt svensk navn for å bli svensk.

Det er morsomt, kynisk og respektløst når han skriver om sin familie. Foreldrene snakker gebrokkent svensk, mora lager mat hele dagen, faren er grønnsakshandler uten ambisjoner og de går på sosialen når det er tomt for penger, men er det lov til å le av dette? I kapitlet om slektstreffet får vi vite at slekta er akkurat slik som vi forventer av innvandrere, kvinnene er i bakgrunnen og lager mat, mens mennene diskuterer politikk. Her er til og med den kriminelle fetteren som smugler sprit og dop. Det er morsomt når våre fordommer stilles opp på den måten. Men jeg vil rå deg til å le av begynnelsen, for journalene til Svenhammed blir jævligere etterhvert og temmelig triste.

De tre ungdommene Chino, Mel og Svenhammed er temmelig utafor alt som skjer. Når alt går skeis og folka rundt dem blir utålelige, stikker de til et Volvo-bilvrak nede ved vannet. Der hører Svenhammed for første gang en låt som gir ham frysninger:  Den tunge stemmen hadde meg helt i sin makt. Som om den sa noe jeg følte, sånn man pleier si at bra låter gjør. Det er nok Ulf Dageby sin låt "Barn av sin tid" fra 1978 han hører:
Ödmjuka bracka
som bugar för överheten
Du skickar snuten på ungar
sen sover du snällt
i borgarsmeten
Blev du rädd nu, fega fan, för ditt eget barn???

Jeg tror forfatteren trekker inn denne teksten for å vise at det ikke bare er innvandrerungdommer som føler seg misforstått og utafor. Denne sangen er skrevet for over tretti år siden og føles like aktuell? Sammen med navnet Svenhammed kan det vise oss at problemene ungdommer møter, gjelder alle som vokser opp på feil side av veien, ikke bare innvandrerungdom.

I går var det Askeladden som skrev om boka. I morgen er det Lena som skal blogge. Hvis du vil finne ut mer om bokblogginga, kan du sjekke ut http://www.bokbloggturneen.com/ eller besøke facebook-sida.

Over grensen

The Crossing (Over grensen) av Cormac McCarthy er en historie som gjorde meg forbanna, trist, glad og overrasket. Sterke saker som tok meg høyt opp og langt ned. Nydelig språk og brutal handling. Den er andre boka i Grensetrilogien. Billy er på jakt etter en ulv som har drept noen kalver. Jakten fører ham over grensa til Mexico. Tida er de harde trettiåra i sør-statene. Han er en stødig kar med noe så gammeldags som høy moral.

Mennesker og dyr rundt ham får hjelp og omtanke, men selv møter han nesten bare elendighet og brutale mennesker. De nyter å skjende og skade. Når jeg syntes det var ille å lese, ble det bare verre. Men den grenseløse godheten som noen viser, får ham til å holde ut. Noen veifarende deler den siste nista med ham. Familier inviterer ham inn og gir ham det siste de har igjen av mat. Han møter kloke mennesker og gale og kyniske.

Her er et utdrag fra boka som viser de nydelige naturskildringene: "Before him the mountains were blinding white in the sun. They looked new born out of the hand of some improvident god who'd perhaps not even puzzled out a use for them. That kind of new. The rider rode with his heart outsized in his chest and the horse who was also young tossed its head and took a sidestep in the road and shot out one hind heel and then they went on."

Bøkene til McCarthy ligner på Jack London sine bøker, men her faller du dypere mens du leser. De moralske valga Billy må ta, minner om Ernest Hemingway sine personer. Og når McCarthy forteller om hester, og ville dyr, ligner det mye på Mikkjel Fønhus' romaner fra de dype skogene.