Veien mot sør

Jeg ble skremt og urolig og fikk mareritt av å lese Veien av Cormac McCarthy.

Far og sønn er på vei mot sør for å slippe unna vinteren. De er kledd i filler og skyver på ei gammel kjerre. Faren har montert speil på slik at han kan se om noen bander nærmer seg dem bakfra. De passerer byer i ruiner, utbrente skoger og svartsvidd jordbruksland. Alt er øde i framtidsUSA. Men historien er ikke bare stygg og fæl: McCarthy er som en allmektig far som ser kjærligheten og omsorgen mellom far og sønn.

Etter å ha lest fire romaner av forfatteren, og sett filmen "Ikke noe land for gamle menn", ser jeg enda tydeligere hva prosjektet hans er: Å skildre helstøpte og moralske mennesker i en grusom verden.

Dette prosjektet gjør lesinga av bøkene hans til en risikosport. Uten sikkerhetsnett møter jeg den ene grusomheten etter den andre. De moralske spørsmålene stilles av gutten: Are we the good guys? Når de forlater en liten gutt eller lar være å hjelpe en gammel mann, spør han: Are we still the good guys? Er det setninger som dette som gjør at jeg som leser tåler jævelskapen og fortsetter å lese? Jeg opplever i alle fall håpet som fortsatt er i faren og sønnen? Det jeg også undrer meg over er den store respekten gutten har - hos faren og forfatteren. Han lever på like fot som den voksne. Gutten lar ofte faren få rett:

We wouldn't eat anybody, would we?
No. Of course not.
Even if we were starving?
We're starving now.
You said we weren't.
I said we werent dying. I didn't say we werent starving.
But we wouldn't.
No. We wouldn't.
No matter what.
No. No matter what.
Because we're the good guys.
Yes.
And we're carrying the fire.
And we're carrying the fire. Yes.
Okay.

Her er sterk moral, men ingen moralisme. Håp, men ingen framtid.
Filmen kommer i løpet av 2009. Sjekk ut bilder m.m. på http://www.imdb.com/title/tt0898367/ Skuespillerne Viggo Mortensen, Michael K. Williams (Omar i the Wire) lover bra.

Over grensen

The Crossing (Over grensen) av Cormac McCarthy er en historie som gjorde meg forbanna, trist, glad og overrasket. Sterke saker som tok meg høyt opp og langt ned. Nydelig språk og brutal handling. Den er andre boka i Grensetrilogien. Billy er på jakt etter en ulv som har drept noen kalver. Jakten fører ham over grensa til Mexico. Tida er de harde trettiåra i sør-statene. Han er en stødig kar med noe så gammeldags som høy moral.

Mennesker og dyr rundt ham får hjelp og omtanke, men selv møter han nesten bare elendighet og brutale mennesker. De nyter å skjende og skade. Når jeg syntes det var ille å lese, ble det bare verre. Men den grenseløse godheten som noen viser, får ham til å holde ut. Noen veifarende deler den siste nista med ham. Familier inviterer ham inn og gir ham det siste de har igjen av mat. Han møter kloke mennesker og gale og kyniske.

Her er et utdrag fra boka som viser de nydelige naturskildringene: "Before him the mountains were blinding white in the sun. They looked new born out of the hand of some improvident god who'd perhaps not even puzzled out a use for them. That kind of new. The rider rode with his heart outsized in his chest and the horse who was also young tossed its head and took a sidestep in the road and shot out one hind heel and then they went on."

Bøkene til McCarthy ligner på Jack London sine bøker, men her faller du dypere mens du leser. De moralske valga Billy må ta, minner om Ernest Hemingway sine personer. Og når McCarthy forteller om hester, og ville dyr, ligner det mye på Mikkjel Fønhus' romaner fra de dype skogene.

Vakre hester og store dilemma

Cormac Mc Carthy oppdaget jeg ikke før nå, dessverre. Jeg så filmen "Ikke noe land for gamle menn" før jul. Den var fantastisk spennende og var en nydelig historie om en sheriff som jaktet på en kynisk massemorder totalt blottet for følelser. Jeg tenkte at det går vel ikke an å lage en så nydelig film med et så grusom tema. Dermed måtte jeg lete fram bøkene til forfatteren som sto bak. Boka "Ikke noe land for gamle menn" har jeg til gode. Men jeg satte igang med Grensetrilogien og er nå nesten ferdig med bok nr. to. Den består av 3 bøker: Alle de vakre hestene, Over grensen og Byene på høysletten.

Jeg kan ikke huske at jeg har lest så vakre fortellinger med så tøff handling. Hovedpersonene er helstøpte karer med høy moral i en grusom verden der alle andre tar til seg. Han skriver så nydelig om naturen, og så plutselig blir jeg kastet inn i forferdelige hendelser. Jeg blir så skremt at jeg griner. Men det rare er at jeg likevel sitter igjen med ei tro på menneskene. Så lenge det fins en igjen, tenker jeg.

Jeg fikk lyst til å se filmen "Alle de vakre hestene", men den var en stor skuffelse. Matt Damon og Penelope Cruz spilte bra de, men den manglet akkurat det som er fantastisk i McCarthys historier, nemlig den spenningen mellom det vakre og edle og det stygge og usle.

"...Slik er det at McCarthy skiller seg mest fra sine forgjengere, ikke minst fra den mer utagerende Hemingway, nettopp ved at tekstene inneholder mindre selvhevdelse og mer empati med de svakeste i en grusom verden. Kanskje er han derfor en forfatter som i større grad appellerer til begge kjønn, mer enn bare til de ordknappe menn. I så fall har han klart det mesterstykke å løfte såkalt maskulin litteratur opp på et mer komplekst og tidsaktuelt plan. Vi lytter mer enn gjerne til hans historier." (Christopher Hals Gylseth) (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/08/02/172868.html)