Apefjes - en tegneserieroman

Hva er det med Martin? Om dagen er han ei skikkelig pyse som ikke tør å komme ned fra tauet i gymtimen. Om natta tagger han "apefjes" på steder ingen andre kan komme til.

Han mobbes om dagen, men hans hemmelige natt-jeg, blir sett opp til av andre taggere. Varemerket hans, apefjeset, blir sett på høyhus overalt i byen. Taggingen hans kommer på TV og myndighetene er rasende.

Han har ingen venner. Mora bare jobber og når begge er hjemme, krangler de. Når Martin kommer i trøbbel, eller som han sier selv: "Når mamma har fått tre jobber og jeg tre venner", da må de flytte til et nytt sted.

Det er spennende å lese når politiet jakter på taggerne. Enda nifsere blir det når noen helt andre starter jakten på Martin. Martin mister kontrollen på det som skjer rundt ham. Kan løsningen være i kassene der farens ting ligger?

Jeg merket at det var en dyster historie allerede da jeg begynte å lese og tegningene fikk fram en ensom nattstemning som jeg likte godt. Det minte meg om Batman og Gotham City, eller Lynvingen som jeg leste da jeg var liten. De to forfatterne/illustratørene Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng har nok også hatt nesa nedi tegneseriehefter da de var yngre. Og da de så opp fra bladet, hadde de med seg den ensomme tegneseriehelten som skal redde byen fra onde og kriminelle. Historien fortsetter og jeg er spent på hvordan det går med Martin/Apefjes videre.

Jeg skriver omtale av boka sammen med andre i CappelenDamms bokbloggturne. Du kan sjekke opp http://www.facebook.com/bokbloggturneen også for å tips om bøker å lese. Tirsdag blogget IngaPlinga om Apefjes. I morgen er det EirinSurr sin tur.  

Journaler fra den gale sida av gata

Svenhammed! For et sykt navn! Det er jeg helt enig med hovedpersonen i. Navnet kan i beste fall gjøre ham til en brobygger slik foreldrene mente. I verste fall plasserer navnet gutten i ingenmannsland mellom to kulturer. Svenhammed hater sin far for det navnet. Det skal mer enn et halvt svensk navn for å bli svensk.

Det er morsomt, kynisk og respektløst når han skriver om sin familie. Foreldrene snakker gebrokkent svensk, mora lager mat hele dagen, faren er grønnsakshandler uten ambisjoner og de går på sosialen når det er tomt for penger, men er det lov til å le av dette? I kapitlet om slektstreffet får vi vite at slekta er akkurat slik som vi forventer av innvandrere, kvinnene er i bakgrunnen og lager mat, mens mennene diskuterer politikk. Her er til og med den kriminelle fetteren som smugler sprit og dop. Det er morsomt når våre fordommer stilles opp på den måten. Men jeg vil rå deg til å le av begynnelsen, for journalene til Svenhammed blir jævligere etterhvert og temmelig triste.

De tre ungdommene Chino, Mel og Svenhammed er temmelig utafor alt som skjer. Når alt går skeis og folka rundt dem blir utålelige, stikker de til et Volvo-bilvrak nede ved vannet. Der hører Svenhammed for første gang en låt som gir ham frysninger:  Den tunge stemmen hadde meg helt i sin makt. Som om den sa noe jeg følte, sånn man pleier si at bra låter gjør. Det er nok Ulf Dageby sin låt "Barn av sin tid" fra 1978 han hører:
Ödmjuka bracka
som bugar för överheten
Du skickar snuten på ungar
sen sover du snällt
i borgarsmeten
Blev du rädd nu, fega fan, för ditt eget barn???

Jeg tror forfatteren trekker inn denne teksten for å vise at det ikke bare er innvandrerungdommer som føler seg misforstått og utafor. Denne sangen er skrevet for over tretti år siden og føles like aktuell? Sammen med navnet Svenhammed kan det vise oss at problemene ungdommer møter, gjelder alle som vokser opp på feil side av veien, ikke bare innvandrerungdom.

I går var det Askeladden som skrev om boka. I morgen er det Lena som skal blogge. Hvis du vil finne ut mer om bokblogginga, kan du sjekke ut http://www.bokbloggturneen.com/ eller besøke facebook-sida.

Action-komedie

Anthony Horowitz sier at han skriver som om han skal lage en film. Svært ofte blir det en action-film. De bildene jeg får inni hodet når jeg leser, er som en forrykende actionfilm med humor og litt "gladvold". Ofte når jeg leser bøker tenker jeg på andre bøker jeg har lest, men når jeg leser hans bøker, sammenligner jeg mest med filmer jeg har sett. Og det sier jo noe. Noen av bøkene hans er skumle, mørke og fantastiske. Samfunnsfiende nummer to ligner mer på en humoristisk action-film, en krysning mellom Die Hard- og Film Noir-filmene.

Brødrene Diamond ligner på detektiv Philip Marlowe i Raymond Chandler sine bøker. De er mislykka og fattige og ekstremt uheldige, men heldigvis lykkes de til slutt. Storebror Tim er litt enkel så hjernen i teamet er Nick.

Dette er bok nr. 2 i serien om Diamond Brothers Detective Agency. Nick havner i fengsel for et tyveri han ikke har begått, bare fordi han nektet å gå "under cover". For å slippe fri må han få tak i opplysninger om en heler som tar i mot tyvegods fra hele England. Den onde og innbarka ungdomskriminelle Johnny Powers sitter på opplysningene. Mora til Johnny bruker hagla slik andre mødre bruker strikkepinner og det er tydelig hvor Johnny er lært opp. Alt går i grunnen Nicks vei, men ikke på den måten Nick eller politiet har tenkt seg. Nick og broren må vri seg unna utrolig mange hindringer, de kommer i "skuddlinjen" i et bandeoppgjør og siden blir det bare verre.

Målgruppa for boka er fra 11 år, men Horowitz skriver såpass rått og voldelig at en kanskje må være 12 - 13 år for å lese den. I tillegg er det mye humor som de yngste kanskje ikke forstår.   
Jeg er siste kvinne ut i denne bokbloggturneen til Cappelen Damm. I går var det Lena som blogget. Hvis du ønsker å vite mer om turnéene og har lyst til å delta selv, kan du sjekke ut turnésida eller følge turnéen på facebook.  

Et viktig valg

Takk til Ladybug som var førstemann i bokbloggturneen til Cappelen Damm. Jeg er også så heldig at jeg får være med. Historien er så trist, men også koselig. Jeg smilte for meg selv, hikstet litt og holdt pusten mens jeg leste. Og så ble jeg forarget når bokstavene av og til ble veldig utydelige gjennom tårene. Jeg måtte få vite hvordan det gikk videre. Mitt innlegg legges også inn på bloggen ungdomsboka som er en fellesblogg for biblioteka på Jæren. Jeg gleder meg til Ninas blogginnlegg i morgen.

Kan ett døgn i et menneskes liv være så viktig?

Mia er lykkelig. Hun har ei bestevenninne, en kjæreste som spiller i et rockeband, er flink på skolen, har verdens beste foreldre og lillebroren Teddy, som hun liker best av alle. Hun spiller cello og elsker klassisk musikk. Vil hun miste alt det andre hvis hun satser på en musikkarriere? Det vanskelige valget tenker hun på mens Beethovens cellosonate nr. 3 spilles i bilradioen.
Så blir plutselig alt det viktige helt ubetydelig.

Boka skifter mellom hva Mia opplever i løpet av dette døgnet og tilbakeblikk fra Mias liv. Disse tilbakeblikkene gjør at jeg blir godt kjent med alle rundt Mia og jeg identifiserer meg med henne og tenker som henne når hun skal ta sitt viktige valg.

Det er morsomt å lese om hvordan Kim og Mia ble bestevenner og gøy når de deler folk inn i kategorier:

Det er folk som liker klassisk musikk. Folk som liker pop. Det er byfolk. Og bygdefolk. Coca-drikkere. Og Pepsi-drikkere. Det finnes fanatikere og fritenkere. Jomfruer og ikke-jomfruer. Og det er sånne jenter som har kjærester på high school, og de som ikke har det. Kim og jeg har alltid gått ut fra at vi begge tilhørte den siste kategorien. s.91.

Det er koselig å lese om Mias foreldre. De snakker om alt mulig og støtter Mia si cellospilling selv om de selv er hekta på rockemusikk. Lillebror Teddy er veldig glad i Mia og vil at hun skal lese for ham, spille vuggesanger på celloen og gi magiske kyss når han har slått seg. På den store hagefesten tenker Mia at "det er sånn det er å være lykkelig" s. 181. Musikerne tar fram instrumentene og vil at Mia skal spille med dem, ikke opptre for dem. Men det blir dystert og skremmende når de snakker om begravelser. Moren som vil at hun og mannen dør raskt og samtidig (når de er 92) og at Mia skal spille i begravelsen.

Forholdet til Adam er i begynnelsen ganske problematisk. Jeg håper at de får hverandre, men jeg forstår også tvilen hun kjenner. Det er kanskje håpløst når han spiller i rockeband og hun egentlig ikke liker rock? "Når jeg var sammen med Adam, følte jeg meg foretrukket, utvalgt, spesiell, men det fikk meg bare til å undre hvorfor meg? enda mer." s. 79

Jeg forstår heller ikke hvorfor boka sammenlignes med Twiligh-bøkene, men kjærlighetshistorien er i alle fall like intens. Temaet ligner mer på Erlend Loe sin bok "Muleum", men har ikke så mye sinne i seg. Det varme, mellommenneskelige i boka minner heller om "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda og skrivestilen til Gayle Forman ligner også på denne forfatteren. Hovedpersonen Mia minner meg om den viljesterke Tessa i "Før jeg dør" av Jenny Downham.

Boka lanseres som ungdomsbok, men passer like godt for foreldre og besteforeldre.

Kjøleskaproman

Tenk at lapper på kjøleskapet kan bli en så bra roman!

Lappene gjør at boka blir morsom å lese.



Jeg føler meg lur når jeg klarer å tyde hva som skjer mellom hver gang de skriver lapper til hverandre. Mum er ei travel yrkeskvinne og Claire-Bear er opptatt med venner og skole.

Historien er veldig trist, men litt koselig også.

Et spørsmål: Hvorfor tror kvinner at andre forstår det som er mellom linjene - det som ikke blir sagt? Populært kalt: Gjett hvorfor jeg er sur-leken.

Boka fins bare på engelsk ennå, men er ei super bok å lese hvis du vil ha ei lettlest engelsk bok.

Handleliste:
Boka Life on the Refrigerator Door
Papirlommetørkle
En pose smågodt

P.S. Send kjæresten din ut! På bowling eller noe sånt.

Minx - grafiske romaner

Jeg orker ikke high school musical 1,2,3.... Så grunne og selvopptatte mennesker er til å spy av. Og det verste i filmene: Hver gang det begynner å ligne en handling, synger de i stedet.

Det går heldigvis an å lage gode og intelligente historier om high school-tida.
The Plain Janes av Cecil Castellucci og Jim Rugg 2007 er en historie om de alminnelige, kjedelige som alle heter Jane. De kjedelige, litt nerdete Janene starter en kunstklubb og begår ulovlige "kunst"-handlinger om nettene. En slags superhelt-historie... Jeg ble opptatt av alle Janene som bestemmer i sine egne liv og ikke lar seg styre av noen. Nå er det kommet en ny roman om Janene. Nemlig Janes in Love. De er ikke på norsk ennå, dessverre.

Tegneserieromanen er i en serie som kalles Minx. Jeg har lest flere av dem og mange har det samme temaet: Hvis du føler deg utenfor - hvorfor skaper du ikke din egen virkelighet? Da er det du som er innenfor og alle de kule og tøffe står på utsida av ditt liv.