Naiv. Super. (1996) – en postmodernistisk roman? 

Innledning

Romanen Naiv. Super. av Erlend Loe kom første gang ut i 1996. Jeg vil i denne oppgaven undersøke om romanen kan regnes for å være postmodernistisk. Jeg vil se på teorier som kan være relevant for å finne svar på dette spørsmålet. Jeg kommer først inn på Jean-François Lyotards beskrivelse av det sublimes poetikk og vil drøfte om denne teorien er nyttig i denne sammenhengen (Lyotard 1986a). Etter det vil jeg se på Linda Hutcheons syn på hva postmodernistisk poetikk kan være, slik hun framstiller det i essayet "Theorising the Postmodern. Towards a Poetics" (Hutcheon 1992). Umberto Eco tar opp det samme spørsmålet i "Postscript to The Name of the Rose: Postmodernism, Irony, the Enjoyable" (Eco 1992). Ett av mine spørsmål til teksten Naiv. Super. er imidlertid å se på om romanen tematiserer den postmoderne tilstanden. Jeg vil derfor komme inn på hvordan Jean-François Lyotard beskriver denne tilstanden (Lyotard 1986b). Etter et kort handlingsreferat og en beskrivelse av romanen vil jeg se nærmere på romanens form og tema. Avslutningsvis vil jeg svare på spørsmålet om romanen Naiv. Super. kan anses som en postmodernistisk roman.

Postmodernisme

Med poetikk mener jeg i denne framstillingen litteraturteori og jeg vil bruke den som en overordnende og samlende betegnelse for formvalg og temavalg innenfor litteratur. Begrepet estetikk vil jeg bruke om kunstteorier og som en samlebetegnelse for formvalg og temavalg når det gjelder mange kunstarter. Innenfor både poetikken og i estetikken kan man se på litteraturens og kunstens forhold til samfunnet samt forholdet mellom ulike kunstarter.

Jean-François Lyotard tar opp tanken om det sublime eller det uutsigelige som typiske element i en postmodernistisk poetikk. "A work can become modern only if it is first postmodern" (Lyotard, 1986a, s. 79). "The postmodern would be that which, in the modern, puts forward the unpresentable in presentation itself; [...] in order to impart a stronger sense of the unpresentable." (Lyotard 1986a, s. 81) Han anser postmodernismen som en del av modernismen og som alltid tilstedeværende i modernismen. Slik jeg forstår det, framholder han formeksperimentet i senere modernisme som det egentlige postmodernistiske. Charles Jencks mener at formeksperimentene fra midten av det 20. århundret heller kan regnes som  senmodernisme og at "Lyotard's usage denies the fundamental fact of post-modern movements: they seek plural codings, and over-codings, precisely the multiple communication his aestethic of the sublime rejects." (Jencks 1992, s. 16) Jeg er enig med Jencks i at Lyotards definisjon av postmodernismen heller karakteriserer senmodernistiske tendenser. Siden Lyotard holder på at det postmodernistiske er en del av det modernistiske, er det også vanskelig å bruke hans definisjon for å bestemme om noe er modernistisk eller postmodernistisk.

Linda Hutcheon skriver seg mot en postmodernistisk poetikk i sitt essay "Theorising the Postmodern. Towards a Poetics" (Hutcheon, 1992) Hun tar utgangspunkt i postmodernisme

as a cultural activity that can be discerned in most art forms and many currents of thought today, what I want to call postmodernism is fundamentally contradictory, resolutely historical, and inescapably political. (Hutcheon 1992, s. 76-77)

Det er den postmodernistiske kunsten og en postmodernistisk estetikk som er hennes anliggende. Charles Jencks' teorier om det dobbelte som et kjennetegn på postmodernisme, kan kjennes igjen i hennes framstilling om det parodiske og det eklektiske. Hun fører også Jencks' aspekt om kunstens kommunikative oppgave videre når hun skriver om kunsten som diskurs. Hun anser ikke postmodernisme som et brudd med modernismen, men heller en videreføring. Postmodernismen gjør det mulig å kritisere fra innsiden. På den måten kan postmodernistisk tenkning gjenskape en kontinuitet mellom tidligere tider og samtidig anerkjenne modernismens "material and technological advances" (Hutcheon 1992, s. 85).

Postmodernismen er opptatt av historien i den forstand at den vil skape nytt ut fra gjenbruk av tidligere former. Men vendingen mot fortida "is not a nostalgic return; it is a critical revisiting, an ironic dialogue with the past of both art and society" (Hutcheon 1992, s. 77). Kunstuttrykk som tar opp i seg eldre former, blir ofte skapt ut av en blanding av nytt og gammelt og av sjangre og narrative uttrykk, såkalt eklektisisme. Hun benevner denne formen for kunst for parodi: "The collective weight of parodic practice suggests a redefinition of parody as repetition with critical distance that allows ironic signalling of difference at the very heart of similarity." (Hutcheon 1992, s. 83)

Postmodernistisk kunst tar ofte opp i seg andre kunstuttrykk, også populære uttrykk. I tillegg blir virkelige personer og hendelser trukket inn i kunsten. Ett av disse kunstuttrykkene kaller Hutcheon for "historiographic metafiction". Disse romanene bærer preg av "theoretical self-awareness of history and fiction as human constructs". I slike kunstformer kommenteres kunstens rolle i samfunnet og forholdet mellom kunstarter.

Umberto Eco skriver også om postmodernisme som en estetikk, "Kunstwollen" og vil ikke bruke begrepet om en periode i kunsthistorien: "not a trend to be chronologically defined" (Eco 1992, s. 73). Det viktigste elementet i hans postmodernistiske poetikk er bruken av ironi. "The postmodern reply to the modern consists of recognising that the past, since it cannot really be destroyed, because its destruction leads to silence, must be revisited: but with irony, not innocently." (Eco 1992, s. 73) Ironi definerer han som et språkspill. I det moderne måtte man forstå ironien for å forstå kunsten, "[...] but with the postmodern, it is possible not to understand the game and yet to take it seriously" (Eco 1992, s. 74).

Det er to forhold ved Lyotards beskrivelse av den postmoderne tilstanden jeg ønsker å trekke fram. Det ene forholdet gjelder de store fortellingenes fall. Det andre gjelder vitenskapen og kunnskapssamfunnet. Lyotards utgangspunkt er at den postmoderne tilstanden "have altered the game rules for science, literature, and the arts." (Lyotard 1986b, s. xxiii) En viktig endring er at "[t]he narrative function is losing its functors, its great hero, its great dangers, its great voyages, its great goal." (ibid., s. xxiv). Hva som er sant/usant i samfunnet, i kunsten og i vitenskapen har hittil blitt forklart ved hjelp av disse fortellingene, eller ideologiene, men må nå legitimeres på andre måter. 

Postmodern knowledge is not simply a tool of the authorities; it refines our sensitivity to differences and reinforces our ability to tolerate the incommensurable. Its principles is not the expert's homology, but the inventor's paralogy. (ibid.s. xxv) 

Dette sitatet forstår jeg slik at den som står bak oppfinnelser eller nye tanker, har like stor eller en større mulighet til å inneha kunnskap. Kunnskap er ikke lenger underlagt autoriteter og institusjoner, men har fått varekarakter og kan derfor selges av enhver som har denne kunnskapen og kjøpes og tas i bruk av hvem som helst.          

Naiv. Super.

Når jeg nå går videre med å se på romanen Naiv. Super. av Erlend Loe (Loe, 2011) , tar jeg utgangspunkt i Linda Hutcheons estetikk og Umberto Ecos begrep ironi. Jeg vil også undersøke hvordan de aspektene som gjelder den postmoderne tilstanden og som jeg har gjengitt ovenfor, viser seg i temavalg hos Loe.

Hovedpersonen i Naiv. Super. er 25 år og er på et nullpunkt. Han har sluttet på universitetet og "avviklet resten av den gamle tilværelsen" (s. 12). Handlingen følger hovedpersonen i ukene etter. Han bor i brorens leilighet og sender faxer til ham og kameraten. Han leser i Paul Davies' bok om tid og om Einsteins relativitetsteori og får tida til å gå med å kaste ball og banke på et bankebrett. Etter hvert møter han gutten Børre og han leker og samtaler med ham. De blir kjent med ei jente som heter Lise. Lise og hovedpersonen blir etterhvert kjærester. Hovedpersonen blir invitert til Amerika av broren. "Brødre skal av og til være sammen og gjøre fine ting.", argumenterer broren. Mot slutten av romanen, under besøket på toppen av Empire State Building, tenker han på hva han har å komme tilbake til:

Lise.Lille Kattepus-linjen.Svaret fra Paul.Tre ting. (s. 199)

Førsteutgivelsen av romanen har en slags merkevare-design på omslaget, etternavnet Loe er skrevet som en Brio-logo. Brio produserte som kjent treleker for barn, og bankebrettet som hovedpersonen kjøper (s. 60), er produsert av Brio. I senere utgivelser er omslaget endret. Der gjengis tittel og forfatter som etiketter som er utstanset med en Dymo etikettmaskin  og Kim Hiorthøi, som står bak designet, har tegnet et bankebrett. I tillegg har alle kapitteltitler i nyere utgaver samme etikettutseende. I begge tilfeller får vi assosiasjoner til barndom, lek og til noe fortidig. Omslaget inviterer leseren til å bli med på en ironisk tilbakevending til fortida. Men omslaget knytter også boka opp mot en virkelighet, med salg og merkevare som en slags motpol til kunsten. Allerede lay-out og design peker mot det som nevnes som viktige element i postmodernismen. Det er ikke en uskyldig tilbakevending til barndom og fortid, men med en ironisk distanse, slik Eco nevner det. I tillegg opptar boka straks kontakten med det virkelige livet og forhold i samfunnet. Denne kontakten opprettholdes på mange måter gjennom romanen. Han skriver om gjenstander og navn som kan assosieres med gjenstander: Paul Davies' bok  (s. 24), bankebrettet (s. 60) og en liste over merkevarer (s. 179-180). Han trekker også inn virkelige hendelser som musikkvideoen med Alanis Morisette (s. 52-53) og reklamefilmer om klokker (s. 191-192). Han vedlegger faksimiler av dokumenter/papirer: Einstein-manuskriptet (s. 138), et håndskrevet dikt om tid (s. 190) og en fax med en plan for trevegetasjon i New York (s. 202-206). Det er også virkelige personer med i historien: Paul Davies (s. 24), Gary Fisher (mottoet og s. 39-40) og Ferdinand Finne (s. 54). Til slutt trekkes forfatteren av romanen inn i handlingen ved at svaret fra Paul Davies er stilet til Erlend Loe [s. 213].

Når det gjelder handlingsforløpet, er det enkelt og liketil framstilt. Her er ingen formeksperimenter, noe som Hutcheon poengterer som viktig med postmodernistisk kunst. "It is this concern for being understood that replaces the modernist concern for purism in form." (Hutcheon 1992, s. 89) Man kan lese romanen og få utbytte av den uten å kunne reglene for spillet rundt ironien, slik som jeg gjengir Eco i framstillingen ovenfor. Likevel er det liten tvil om at romanen skal forstås som lek og ironi. Forfatteren legger inn flere holdepunkt for at vi skal tolke dette som ironi. Når hovedpersonen hører på musikkvideoen (s. 52-53), beskrives dette kanskje uten et snev av ironi, men musikkvideoen er også en intertekstuell henvisning til Alanis Morissettes tekst "Ironic" . "Jeg sitter og ser ut i natten og er sentrallyrisk [...]" (s. 80) kan heller ikke ses på som annet enn en ironisk henvisning til diktanalyse fra skoletida. Leken er viktig både i handlingen og som tema. Når han leker med ballen (s. 17) og bankebrettet (s. 60), og sykler i skogen: "Det er morsomt å kjøre fort på stiene i skogen." (s. 40), gjenopplever han barndommen.

Ett aspekt som gjør en roman til postmodernistisk, kan være at den beskriver tematisk det postmoderne samfunnet eller den postmoderne tilstanden. Hutcheon nevner massekulturen (s. 78 og 83) og tapet av mening (s. 78) som typiske trekk ved det senkapitalistiske samfunnet. Som nevnt ovenfor, beskriver Lyotard, at de store fortellingene har mistet sin funksjon og sin kraft. Jeg har tidligere vist til at romanen har elementer av massekultur. I tillegg vil jeg vise til eksempler der "den store fortellingen" er tema. Morfarens fortelling om guttene som stjal epler, men som fikk anledning til å gjøre opp for seg (s. 20-23), kan ses på som en del av den store fortellingen om oppdragelse og om hva som er rett og galt. "Det er en historie om en god verden." (s. 20). Når han skriver "Det er også en historie om en god verden" (s. 64) er det historien om fuglen som gjengis. Fuglen døde, men det ble holdt skjult for broren. Når man ser den første fortellingen for seg, kan man tenke at hovedpersonen lengter tilbake til en rettferdig verden der ting enten var riktig eller galt. Det ville da kunne ses på som en lengsel tilbake, noen som Hutcheon mener er en modernistisk holdning. "Postmodernism differs from this, not in its humanistic contradiction, but in the provisionality of its response to them." (Hutcheon 1992, s. 78) Men sammen med den andre fortellingen om fuglen blir den ironiske avstanden til fortellingene etablert. To fortellinger til om hva som er riktig og galt, blir plassert inn i fortellingen side om side og dette kan tematisere oppløsningen av mening og moralske holdepunkter. Disse to fortellingene er "Crazy Love", om politikere på strippeklubb (s. 84) og de snille politimennene som kommer med julegaver (s. 85-86).

I sin framstilling av den postmoderne tilstanden trekker Lyotard fram hvordan kunnskap kan karakteriseres som en vare som er tilgjengelig for kjøp og salg. Jeg mener at denne tilstanden reflekteres i hvordan hovedpersonen blir mer og mer opptatt av Einsteins relativitetsteori (s. 123-127). Han setter sin egen interesse for dette opp mot fysikerens manglende interesse og kunnskap (s. 58-59). Hovedpersonen ser seg i sin fulle rett til å mene noe om tid der han på toppen av Empire State Building ringer en fremmed og forteller at tiden går fortere på toppen av bygningen (s. 197-198). Det faktum at Davies' bok om relativitetsteorien er med i historien, viser også hvordan vitenskapen blir en del av kunsten. Forfatteren ironiserer over vitenskapens forsøk på å gjøre alt til populærvitenskap. De siste eksemplene fra romanen illustrerer blant annet dette. Hovedpersonen er i krise og lager lister om alle mulige ting for å forsøke å skape sammenheng og mening. Disse listene kan også forstås som ironisk henvisning til typiske oppskrifter fra en rekke selvhjelpsbøker og nettsteder der nettopp det å lage lister framheves som viktige når man skal takle en vanskelig livssituasjon . Mange av listene i romanen blander sammen konkrete gjenstander med begreper:

Dette er det jeg ikke har:

- Planer- Begeistring- Kjæreste- Følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt- Et vinnende vesen- Klokke" (s. 14)

Avslutning

Erlend Loes roman Naiv. Super. kan regnes som en postmodernistisk roman. Jeg har vist at romanen kan tolkes som en ironisk framstilling av en ung mann i krise, ikke som en nostalgisk lengsel etter noe som var. Romanen beskriver den postmoderne tilstanden med kunnskap som en markedsvare og tilgjengelig for alle. Den enkle stilen understreker det tilforlatelige og uunngåelige i at verden er slik den er.

Det er tolkningen av slutten av romanen som til sist kan være avgjørende for om romanen er postmodernistisk eller ikke. Slutten er åpen og jeg sitter igjen med mange spørsmål. Byr det postmoderne samfunnet på et mangfold av muligheter, eller vil hovedpersonen trekkes inn i et alminnelig borgerlig liv med penger, hus, bil og kjæreste? Er det i så fall en lykkelig slutt? 

Litteraturliste

Eco, U. (1992). Postscript to The Name of the Rose: Postmodernism, Irony, the Enjoyable. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 73-75). London: Academy Editions.

               

Hutcheon, L. (1992). Theorising the Postmodern. Towards a Poetics. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 76-93). London: Academy Editions.

               

Jencks, C. (1992). The Post-Modern Agenda. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 10-39). London: Academy Editions.

               

Loe, E. (2011). Naiv. Super. Oslo: Cappelen Damm.

1. gang utgitt Oslo: Cappelen. (1996)

               

Lyotard, J.-F. (1986a). Answering the Question: What is Postmodernism? I: The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (s. 71-82). Manchester: Manchester University Press.

               

Lyotard, J.-F. (1986b). The postmodern condition: a report on knowledge. Manchester: Manchester University Press.

Jimmen si helsing til morgonen

Min tid kommer

Jeg liker historier som har en så uventet slutt at jeg må bla tilbake til begynnelsen av boka for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor. Da jeg leste denne boka, fikk jeg en nummen følelse i hjernen. Noe ble holdt skjult for både meg og hovedpersonen, Hans Petter. Jeg følte at jeg burde forstå mer, og den spennende handlingen dro meg videre med en slags hypnotisk kraft. 

Et mobbeoffer

Hans Petter er blitt mobbet siden barneskolen. Nå, når han går på ungdomsskolen, har det blitt bedre. Han har nemlig lært å gjøre seg usynlig. Han sørger for at han aldri får gode karakterer. Han rekker aldri opp hånda, og lærerne og medelever lar ham være i fred. Det hjelper også at mora har sluttet å blande seg.

Men en dag sperrer klassens bølle, Andreas, døra for Hans Petter. Han er redd for at dette bare er begynnelsen og da ei jente han aldri har møtt før, tar kontakt men ham på chat-en, tror han at det er Andreas som gir seg ut for å være en annen.

Fera fra framtida


Men profilen, Fera, er altfor oppfinnsom til å være funnet opp av Andreas. Han består stort sett bare av muskler. Fera påstår nemlig at hun kommer fra framtida. Hun er ekspert på teknologi og kommunikasjon og har klart å hacke programmene. Nå kan hun snakke med folk fra fortida. Hans Petter blir mer nysgjerrig enn redd og han begynner å se fram til den daglige chat-en med Fera.

Hvorfor akkurat Hans Petter?


Men av alle interessante mennesker som har levd, hvorfor har hun valgt Hans Petter.

Det blir mer og mer spennende etterhvert som Hans Petters liv hjemme og på skolen henger mer sammen enn han kunne ønske og historien byr på noen skikkelige overraskelser.

Noen bøker som ligner? 


Dersom du liker denne boka, kan du glede deg til å lese andre bøker som ligner. Jeg foreslår Genesis av Beckett, en australsk bok om et dystert framtidssamfunn, eller Muren av Markus Midré og Flu Hartberg.
For noen år siden kom det en fantasybok om et skrekkvelde blant fugler, Alle fugler små. Den høres ikke  ut som en må-lese-bok, men den historien er sykt spennende.

Bokbloggturneen


Dette innlegget er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. Følg med på hva de andre skriver om boka og legg gjerne inn kommentarer. I går var det Julie som bablet om boka. I morgen er det Ungdomsboka sin tur. 

Mine to oldemødre

Billedbøker der forfatteren både har skrevet og illustrert boka, pleier å bli bra. De er ofte modigere enn andre billedbøker der illustratøren ofte må jenke seg etter teksten. I Mine to oldemødre forteller illustrasjonene sin del av historien og teksten en annen. Av og til går de to historiene sammen, mens andre ganger skiller de lag. Der teksten forteller triste nyheter, fortsetter de fargerike og glade illustrasjonene, slik at det ikke blir så leit likevel.

Boka forteller om den lille jenta sine to oldemødre. Oldemor i Gambia kan hun snakke med i telefonen og oldemor i Norge kan hun sitte på fanget til. De to er så gamle som det går an, og kan hende er de fra verdens opprinnelse. For lengre tilbake er det vanskelig å forestille seg for ei lita jente. Adele Lærum Duus anmelder boka på nettsida  Barnebokkritikk og hun skriver: 

Hele boka gir en følelse av at historien på en eller annen måte er forutbestemt, og at alt peker fremover mot det som skal skje. Pappaen til jenta i boka er kommet med båt helt fra Gambia, som om det kun var for å bli forelsket i hun som skulle bli mammaen hennes. Oldemor vet allerede når hun lytter på den store, gravide magen til mamma, at dette blir en jente, og hun fryder seg. Slik blir jentas eksistens en del av en større sammenheng, en livssyklus. Solberg formidler dette på en nydelig måte, både gjennom teksten og illustrasjonene.

Det er akkurat slik barn vil høre historien om seg selv, tror jeg. Lisa Aisato N’jie Solberg skriver den lille jenta inn i sentrum av fortellingen, til og med før hun ble født. En annen fin ting med boka er at det er fokus på likhetene mellom to kulturer, oldemødre er oldemødre, uansett hvor de kommer fra. Liker du historien og illustrasjonene? Da bør du få med deg de superpopulære bøkene om trollet Tambar  som Lisa har laget illustrasjonene til. Disse bøkene er skrevet av min favorittbarnebokforfatter Tor Åge Bringsværd. Alle disse bøkene kan du selvsagt låne på ditt bibliotek. Mitt er Sola folkebibliotek.

Apefjes - en tegneserieroman

Hva er det med Martin? Om dagen er han ei skikkelig pyse som ikke tør å komme ned fra tauet i gymtimen. Om natta tagger han "apefjes" på steder ingen andre kan komme til.

Han mobbes om dagen, men hans hemmelige natt-jeg, blir sett opp til av andre taggere. Varemerket hans, apefjeset, blir sett på høyhus overalt i byen. Taggingen hans kommer på TV og myndighetene er rasende.

Han har ingen venner. Mora bare jobber og når begge er hjemme, krangler de. Når Martin kommer i trøbbel, eller som han sier selv: "Når mamma har fått tre jobber og jeg tre venner", da må de flytte til et nytt sted.

Det er spennende å lese når politiet jakter på taggerne. Enda nifsere blir det når noen helt andre starter jakten på Martin. Martin mister kontrollen på det som skjer rundt ham. Kan løsningen være i kassene der farens ting ligger?

Jeg merket at det var en dyster historie allerede da jeg begynte å lese og tegningene fikk fram en ensom nattstemning som jeg likte godt. Det minte meg om Batman og Gotham City, eller Lynvingen som jeg leste da jeg var liten. De to forfatterne/illustratørene Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng har nok også hatt nesa nedi tegneseriehefter da de var yngre. Og da de så opp fra bladet, hadde de med seg den ensomme tegneseriehelten som skal redde byen fra onde og kriminelle. Historien fortsetter og jeg er spent på hvordan det går med Martin/Apefjes videre.

Jeg skriver omtale av boka sammen med andre i CappelenDamms bokbloggturne. Du kan sjekke opp http://www.facebook.com/bokbloggturneen også for å tips om bøker å lese. Tirsdag blogget IngaPlinga om Apefjes. I morgen er det EirinSurr sin tur.  

De fantastiske fire store

Tegneserieroman -
Fantasifullt om de fire store forfatterne.

Runde og Moen har det moro med de fire, store, norske forfatterne fra slutten av 1800-tallet. Her er de ikke bare kjente forfattere og samfunnsrefsere, slik vi er vant til å høre om dem. De er nemlig superhelter og agenter i den hemmelige regjeringens tjeneste. Hulda Garborg er statsminister.! Boka er en oppfølger til De fire store: Når de døde våkner. Jeg har ikke lest den, men det er nok en fordel for å forstå historien bedre.

Hulda samler agentene sine for å søke etter Ibsen som er falt gjennom et borehull og Obstfelder som er forsvunnet. De får med seg Strindberg på letingen og de frykter at Øvre Richter Frich kan være bak forsvinningen. Frich prøver å danne en ny stat og framstår i denne historien som en nazi-offiser. 

Det blir til tider svært morsomt når de skriver om de fire store: For eksempel er det Hulda som har hele kontrollen over Arne (Garborg). Fru Lie er overbeskyttende. Jonas' arm må nemlig ikke komme i sola for da sprekker den. Hun hjelper Jonas til å skrive romaner som selger. Kielland er blitt tykk etter altfor mye festing og bitter fordi han ikke lenger er selvskreven gjest i de pene familier i Stavanger. Vi får hele tida hint om Bjørnsons damehistorier.

Men det aller gøyeste syns jeg er at Øvre Richter Frich er skurken. Vi har mange bøker av denne forfatteren i kjelleren på biblioteket (magasinet) og av og til kommer det noen lånere som vil lese alle bøkene om Jonas Fjeld. Jonas Fjeld er en arisk helt som reiser over hele verden og kjemper mot jøder, kommunister og russere. Han kan kanskje ligne litt på Frich-figuren som Rund og Moen har skapt. Det beste i historien er når de går til kamp mot den onde Frich. Da blir det action og Moen blir mye mer ekspressiv i tegningene sine. Han har nok fått en sunn og god innflytelse fra tegneserieblader i barndommen. Hulda i kamp er like tøff som Modesty Blaise.

Jeg syns det er flott at nye forfattere drar de gamle og store ned fra sokkelen og "bruker" dem til noe. Denne grafiske romanen blei bra, den!    

Dette blogginnlegget er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturné. Jeg har vært så heldig å få være med flere ganger.  I går skrev Bjørn om boka. På torsdag er det Ann Helen sin tur. Vil du vite mer om hva disse turnéene går ut på, kan du sjekke ut turnésida til  Cappelen Damm. Du kan også følge med på Facebook.

Gøy for alle kattegale!

Me elskar kattar heime hos oss og me kjenner oss godt igjen i denne historia. Nokre kattar er ikkje nøgde same kva du gjer. Me gjer dei den beste maten. Dei får den beste stolen. Likevel ser dei sitt snitt til å gjera frå seg i ein krok, klora opp den nye sofaen og knusa vasen som me fekk av tante. Naboane klagar på støy. Nattestid spring dei etter alt av hokjønn og etter ei stund har alle kattungar i mils omkrets same fargane som vår katt.

Alt dette og meir finn du i historia om kattebeistet Don Fridtjof. Går det an å vera glad i noko slikt? Men som i alle gode historiar, skjer det noko som får alt til å endra seg: Don Fridtjof får ei dansemus i matfatet. Rasande og fornærma set han etter musa og ender ein plass som er kat(t)astrofal! for ein katt - oppi eit tre!

Lisa Aisato har laga tøffe, mørke og detaljrike teikningar som barna kan kosa seg med i lange tider. Anna Bache-Wiig stel utan å skjemmast frå Henrik Ibsen (kan du finna det ho har stole?) og skriv saftige rim som får fart på historia. At historia er på rim, er bra. Til dømes hvis du har reist på hyttetur med borna og har gløymd høgtlesingsboka!! Då hugsar du og borna alle rima utanat og kan kosa dykk med Don Fridtjof likevel.

Ein siste ting! Veit de om nokon som tenkjer på å få seg katt? Denne boka bør lesast før det. Det er ikkje lett å skue katten på hårene når han sit der som søt kattunge. 

Nysgjerrig på kva andre meiner om boka? I går skreiv Kasiopeiia om boka, i morgon er det Kine sin tur. Dette er eitt innlegg av mange i bokbloggturneen som Nina i Cappelen Damm har kjørt i gang. Du kan følgja bloggturneen på facebook òg.

Eventyrlig konspirasjon!

Har du hatt mareritt? Trur du at noko har tatt over styringa over deg sjølv? Les boka, løys gåta og redd verden! står det på omslaget. Mørkeboka av Sigbjørn Mostue er ikkje ei historie ein les frå byrjing til slutt. Eg måtte på ein måte bygga historia sjølv ved å setja saman alle bitane som finst i boka. Og spanande blei det.

Dei overnaturlege, nissar, troll og byttingar, er rundt oss overalt. Wilma er hovudperson i boka og etterkvart skjønar både eg og ho at ho ufriviljug er dradd inn i noko stort og farlig. Kampen om Mørkeboka er i gang. Forfattaren Mostue har fått ei farlig oppgåve. Han må offentliggjera dei hemmelige dokumenta slik at konspirasjonen kan bli avslørt. Trolla må opp i dagen. Papira viser at den hemmelege tenesta har overvåka alt og alle som kan ha noko med saka å gjera og i desse dokumenta er alt samla: SMS-ar og chat på nettet, dagbøker og brev og fortrulege samtalar mellom lege og pasient. Men kva er formålet deira? Vil dei ha tak i Mørkeboka for å øydeleggja henne?

Å lesa denne historien er som sagt annleis enn å lesa ei anna bok. Teksten førte meg til nettstader, fake og ekte. Det er meir mellom himmel og jord enn me trur og det er meir mellom sidene i denne boka enn eg fekk med meg, trur eg. Prøv du óg å sjå om du får løyst gåta.

Denne bokmeldinga er ein del av bokbloggturneen som Cappelen Damm har. I går var det Karin som skreiv om boka. I morgon er det Elin sin tur.

Sigbjørn Mostue har skrive ein fantasytrilogi som heiter Alvetegnet. Serien er veldig populær på Sola folkebibliotek og sikkert andre bibliotek også. Her er ikkje orkar og drakar, men "våre overnaturlige vesen"; nissar og troll. Det gjorde det ekstra artig å lesa. Og eg må innrømma at eg likar betre bøker med ein vanlig gang frå byrjing til slutt. Eg vonar at Mostue har fleire gode historier å komma med. Mørkeboka er ikkje ein del av serien sjølv om det står Alvetegnet på ho. Ho må vel meir kallast ei spin off-bok.