fredag 31. desember 2010

Ring out, wild bells

Godt nytt år! ønsker jeg dere og dette viktorianske diktet av Lord Alfred Tennyson sier mer enn lykkeønsker og nyttårsforsetter.

Ring out, wild bells, to the wild sky,
The flying cloud, the frosty light;
The year is dying in the night;
Ring out, wild bells, and let him die.

Ring out the old, ring in the new,
Ring, happy bells, across the snow:
The year is going, let him go;
Ring out the false, ring in the true.

Ring out the grief that saps the mind,
For those that here we see no more,
Ring out the feud of rich and poor,
Ring in redress to all mankind.

Ring out a slowly dying cause,
And ancient forms of party strife;
Ring in the nobler modes of life,
With sweeter manners, purer laws.

Ring out the want, the care the sin,
The faithless coldness of the times;
Ring out, ring out my mournful rhymes,
But ring the fuller minstrel in.

Ring out false pride in place and blood,
The civic slander and the spite;
Ring in the love of truth and right,
Ring in the common love of good.

Ring out old shapes of foul disease,
Ring out the narrowing lust of gold;
Ring out the thousand wars of old,
Ring in the thousand years of peace.

Ring in the valiant man and free,
The larger heart, the kindlier hand;
Ring out the darkness of the land,
Ring in the Christ that is to be.  

fredag 10. desember 2010

Fritt for voksne

For meg er fargen i fantasiland alltid lilla og Tore Renberg åpner en inngang til barndomslandet gjennom Ine, som elsker lilla, og lillebroren hennes. Barndommen varer for alltid og trenger ingen alder. Det er flott at Renberg ikke gir de to en alder, men lar oss regne det ut selv. Ine har mistet en tann og lillebror Hasse har 8 tenner oppe og 8 nede.

Ine er ei ønskestoresøster - alle lillebrødres drøm. Hun er tøff i hjertet, skriver Renberg, og det er en uvant ordsammenstillingsom gjør uttrykket ekstra nydelig. Ine er altså hjelpsom, modig, snill og vennlig irettesettende. Ugla er yndlingsdyret hennes og som ugla ser Ine alt, følger med og får med seg hva lillebroren trenger. Hasses verden er Ine og traktor. Han er svært lærevillig og prøver å få sagt ja, nei, hurra og traktor der det passer inn.

Vi som jobber i bibliotek, tenker alltid på hvem boka passer til, og det jeg har skrevet til nå, er nok til at vi ville anbefalt boka til lillebrødre og storesøstre og ikke minst til de som ønsker seg en. Men boka har mer å by på. Den er også ei vinterbok. Snøen ligger urørt foran Ine og Hasse og de blir de første i verden som lager spor i snøen. I skogen møter barna dyra som bor der, så boka blir ei dyrebok også. Så kan en skeptisk bibliotekar tenke at nå har Renberg favnet om for mye. Av og til virker sånne allbruksbøker konstruerte og blir uinteressante for alle. Men nei, og hurra, her stemmer det godt. Ine og Hasses barndomsland er stillferdig, helt tom for sosialrealistisk småbarnssutring og de voksnes evigmasing. Det er akkurat som snøen legger et teppe og demper lyden. Alt er mulig i fantasiland! Å kle på seg blir også en lek!   

Illustrasjonene er flotte, virker sammen med teksten og forteller mer og om andre ting enn det teksten gjør. Boka blir derfor også ei pekebok der en kan samtale om det en ser. Collageteknikken gir illustrasjonene dybde og bevegelse. Men retrofargene er litt for dystre, det er Ine som redder boka, tenker jeg, fordi at yndlingsfargen hennes må være med. 

Hvem passer boka til? Jeg tenker at de minste barna også har glede av den når de sitter på et voksenfang. De større barna kan krype ned fra fanget etterpå, ta med seg boka og lekelese seg gjennom gang på gang helt til de husker alle dyr i skogen og hva som trengs for å hogge et tre.   

Jeg leser at det er planlagt til sammen tre bøker om Ine og lillebroren (og traktor). Det gleder jeg meg veldig til og de blir nok minst like kjekke som denne.

Dette blogginnlegget er en del av CappelenDamm sin bokbloggturné. I går var det Elida som blogget om boka. I morgen er det Binka sin tur.

lørdag 2. oktober 2010

Lesebrett

Jeg har fått lesebrett, det som kalles Kindle. Det er fantastisk gøy. Den første boka jeg lastet ned var The Gunslinger av Stephen King. Men den andre jeg lastet ned, var den jeg begynte å lese først. Boka heter Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer. Jeg har den med på tur for første gang. 3 bøker med på tur i den tynne, lette dingsen og selvsagt på massevis av bøker etterhvert.

Kjekkeste opplevelse hittil er når foreleser foreslår ei bok vi skal lese. Det er The Secret Sharer av Joseph Conrad. Og vips... Så har jeg den. Jeg bare koblet meg på den trådløse internettilgangen på universitetet og kjøpte den for 1,50 dollar.

Hvis jeg lurer på et ord, markerer jeg det og da vises ordlista. Jeg unner alle lesehester en slik dings. :-)

lørdag 25. september 2010

Sookie Stackhouse

Det startet med Dead until dark og siden måtte jeg lese alle de andre bøkene. Nå ti i serien med en bok i tillegg som har korte fortellinger fra handlingen i de tidligere historiene.

Jeg ble hekta på bøkene etter at en 15-årig gutt spurte etter dem på biblioteket. (Vi kjøpte dem selvsagt inn, det gjør vi med det meste  som lånerne ønsker seg.) Mange av dere kjenner nok til TV-serien fra HBO, True Blood som starter med den røffe stemmen til Jace Everett og Bad Things. Her er det på plass med en advarsel: Bøkene inneholder mye mindre sex enn i TV-serien! Og har lavere sixpac-faktor! Serien er steinbra, men likevel er det mye du går glipp av der. Charlaine Harris' persongalleri er mye større, spenningen varer lengre og vampyrer, hamskiftere og varulver kom liksom opp i godstolen til meg mens jeg leste.

Sookie er serveringsdame i en liten Sørstatsby. Hun har evne til å høre tankene til folk og derfor skygger folk unna. Den dagen Bill kommer inn i restauranten, forandrer livet seg for Sookie. Hun hører ingenting av det Bill tenker og Bill på sin side kan ikke "sjarmere" Sookie til å gjøre som han vil. Bill og de andre vampyrene vil bli vanlige samfunnsborgere og har gitt avkall på å drepe mennesker, fordi de ikke lenger trenger menneskeblod for å overleve. Det er nemlig blitt framstilt kunstig blod som selges på flaske og må varmes i microbølgeovnen før det drikkes. Det ekte er likevel best og vampyrelskere får kick av å bli bitt og sugd. De siviliserte vampyrene tømmer dem ikke helt. 

Det er ikke bare vampyrer som er blodtørste i historien. Vampyrblod gir en hallusinatorisk og helbredende effekt på mennesker og "vampyrtømmere" tjener store penger. Sookie redder Bill fra å dø i begynnelsen av boka og slik starter en spennende kjærlighetshistorie. Sookie og bestemora hennes sloss mot fordommer, trangsyn og fiendtlige holdninger mot vampyrer og vampyrelskere. Når en ung jente blir drept, blir småbyen splittet: Er det vampyrene eller vampyrhaterne som dreper i Bon Temps? Sookie bruker evnene sine til å finne det ut og er i stor fare selv.

tirsdag 21. september 2010

Om å samtale - essay av Michel de Montaigne

Dersom eg vann fleire millionar, ville eg gjera som Michel de Montaigne. Lukka meg inne i eit stort hus fullt av bøker og sitta å lesa og skriva heile dagen. Men kanskje me i dag er altfor avhengig av andre folk til at me hadde trivst med eit slikt aleinetilvære.

M.d. Montaigne trakk seg altså tilbake og skreiv essais. Tankane hans og ikkje minst skrivemåten hans svært aktuell. Den slentrande stilen passar svært godt til bloggsjangeren òg. Når du les ordet essay, tenker du kanskje på skulestilen du måtte skriva, men skulen si oppfatning av ordet høver ikkje i det heile tatt. Det er ikkje Montaigne sin feil. Denne varianten er ikkje hans påfunn. For han var det skriveforsøk, altså å prøve å skrive. Det er mange av essaya hans som er verd å lesa, men eg har arbeidd ekstra mykje med «Om å samtale» mellom anna som innsendingsoppgåve til bibliotekstudiet ved Høgskolen i Oslo. Eg undrar meg i mitt skriveforsøk på kva som gjer denne teksten til eit essay? Kva særmerker eit essay?

Den teoretiske bakgrunnen for essayets kjenneteikn hentar eg frå tre framstillingar. Gerhard Haas si framstilling (1982) der han skisserer tolv særmerke og topoi ved essayet. Kjenneteikna hos Haas finn ein igjen i Mia Bull-Gundersen sin artikkel om sentrale trekk ved essayet, men ho presenterer òg andre moment (Bull-Gundersen 1991), og hos J.L. Tønnesson som gir ein kortare oversikt over Haas' kjenneteikn. (Tønnesson 2008)

Montaigne har i denne teksten vald emnet samtalen. I følgje Bull-Gundersen kan essayisten velgja kva emne han vil, men essayisten skapar ikkje noko nytt tema, han nyttar essayforma til å sjå på eit allereie eksisterande tema på ein ny måte og frå andre innfallsvinklar. Slik kan gamle og gløymde tankar bli oppdaga på nytt. (Bull-Gundersen 1991) Dei ulike aspekta ved samtalen blir hos Montaigne framstilt som både filosofiske og kvardagslege. Han fører samtalen tilbake til antikken og seier at han er både «lærerik og gir øvelse»(Montaigne 1990), medan han seinare i teksten har eksempel frå kvardagslege hendingar som at gjetargutar kjeklar. (ibid.)

Han byrjar essayet midt i ein tanke: «Den mest naturlig og fruktbare utfoldelse for vår ånd [...]» (Ibid.) og innleier ikkje med ein problemstilling som han seinare diskuterer. Han sluttar heller ikkje med ein endeleg konklusjon. Han vil ikkje innordna seg aksepterte måtar å tenka og skriva på og står difor fram som fiendtleg mot reglar og påbod. Denne mangelen på systematikk blir kalla systemfiendtleg. (Tønnesson 2008) Denne opne forma, utan konklusjonar, gjer at det blir opp til lesaren å trekka eventuelle konklusjonar. (Bull-Gundersen 1991) Han har ein dialog med den tenkte lesaren og trekk lesaren med i argumenta og eksempla ved å nytta «vi» og «oss»: «Det er en flau og skadelig fornøyelse å omgås folk som er redde for oss.» (Montaigne 1990) Dialogforma kallar Gerhard Haas for eitt av essayet sine topoi (1982), det vil seia ein tilhaldsstad for argument. (Quintilianus 1993) Omgrepet topos er for omfattande til å definera fullstendig her, men i denne samanhengen kan ein forstå topoi som ein stad av teksten som får innhaldet sitt ut frå at det er i akkurat den konteksten. Det vil seia at når lesaren kjenner igjen denne staden, vil han lettare sjå samanhengen og skjøna det betre. Lesaren er innforstått med det som blir skrive (Bull-Gundersen 1991) og difor kan han referera kva Antisthenes råda barna sine til og kva Platon seier i sin Republikk (Montaigne 1990) utan å forklara dette nærmare. Lesaren har same referansar (Bull-Gundersen 1991) som Montaigne noko som gjer at Montaigne har med sitat frå diktarar frå Antikken, Horats og Lukrets, utan å gjera meir greie for dei. Det skapar tryggleik å lesa noko som er kjent, og Montaigne finn fram til døme på situasjonar som alle kan ha opplevd: «Vi lærer å diskutere bare for å motsi hverandre [...]» (Montaigne 1990) og «Den orden vi kan iaktta hver dag når gjetergutter eller løpergutter kjekler, men aldri hos oss.» (ibid.)

Med sine døme, argument og tankar ynskjer han ikkje å overtyda lesaren. Han vil berre prøva dei ut mot ein tenkt lesar. Haldninga hans er at han gir avkall på å «avsi definitive dommer» (ibid.) og på den måten kan han observera «motstridende meninger»(ibid.) og lytta til «andres dom» (ibid.). At Montaigne kvier seg for å «avsi dommar» (1990) er òg eit døme på Haas sitt særmerke om tvisynet, eller eit dialektisk syn på røyndomen som er typisk for essayisten. Denne haldninga viser at han ikkje eig sanninga, men kjem med ulike aspekt av fenomenet samtalen og held «motstridende meninger» (Montaigne 1990) opp mot kvarandre. Han finn eksempel frå sine eigne samtalar og er personleg og utleverer seg sjølv. Slike personlege essay kallast for informale (Bull-Gundersen 1991), og hos Montaigne er det personlege meir framme enn objektet han vil finna ut om. Mange setningar byrjar med eg. Han skriv om sine eigne erfaringar frå samtalar og forskar på korleis han sjølv har oppført seg. Han har erfart at han blir eggja og overgår seg sjølv når han er i samtale «med en betydelig ånd» (Montaigne 1990). Han blir ikkje støtt eller influert av av at meiningar strir mot kvarandre. «Det vekker meg og gir meg øvelse.» (ibid.) Å bli motsagt, gjer han oppmerksam, ikkje sint (ibid.). Den personlege tilnærminga til objektet han skal granska, stemmer med det Haas kallar det tilnærmande perspektive og subjektive (Haas 2009). Han prøver å nærma seg sanninga gjennom å sjå på objektet frå stadig skiftande vinklar. Men han kan òg vera ironisk, noko han viser ved å snakka om overtru. Han liker seg betre når han får vera den tolvte eller fjortande til bords, enn når han er den trettande (ibid.). Han observerer òg korleis andre reagerer gjennom ein samtale. Kva skjer når kjenslene tar overhand? «Vreden har alt lammet hans dømmekraft. Forvirringen er kommet fornuften i forkjøpet.» (ibid.)

Desse observasjonane er ikkje systematiske. Hans observasjonar og argument er som ein spasértur med omvegar og avstikkarar. Spaserturen er ein annan av essayet sine topoi. (Haas 1982) Avstikkarane får si meining nettopp gjennom å sjå på framstillinga hans som ein spasertur: Han får fram det viktige i at alle samtalar går ordentleg føre seg ved å visa til at sjølv gjetargutar og læregutar har ein viss orden når dei kjeklar. Men alvoret i å samtala bleiknar når han seier at det burde vore eit veddemål der den som hadde rett, vann. Slike omvegar viser at Montaigne ikkje har fastlåste meiningar, men at han er i ein prosess. (Bull-Gundersen 1991), men dei kan òg føra lesaren på villspor og bort frå det saka handlar om. Då kan det vera vanskeleg å forstå kva akkurat det argumentet eller den hendinga har med saka å gjera. Det kan få lesaren til å kjenna seg dum og forvirra og få han til å leita etter meining der det ikkje er noka. Eit døme på dette er når han snakkar om å få vektskåla til så vidt å skjelva «av gammelkonetanker» (Montaigne 1990).
Teksten til Montaigne byrjar med dei positive sidene av samtalen. Undervegs merkar ein ei viss endring til det negative ved å samtala utan at det er systematisk. Bull-Gundersen kallar dette ei gliding (1991). Dei fire døma nedanfor viser denne glidinga: Han skriv i byrjinga at den andre sine tankar får hans eigne til «å velle fram» (Montaigne 1990). Litt seinare skriv han: «Ingen påstand forskrekker meg, ingen trosretning sårer meg, hvor mye den enn strir mot min egen.»(ibid) Etter kvart kan ein lesa: «Det ville gjøre meg ondt å bli hardt tiltalt av mine venner: [...]»(ibid.) Mot slutten av teksten skriv han: Våre disputter skulle være forbudt og bli straffet [...]»(ibid.). Men denne glidinga er ikkje det vesentlege i denne teksten til Montaigne. Det er viktigare for han å visa fram motsetnadene i argument og eksempel. Gjennom å skapa paradoks i teksten viser han at han er i ein prosess (Bull-Gundersen 1991), at han søker sanninga og eggjar lesaren til å gjera det same.

Michel de Montaigne, fransk forfattar, fødd i 1533, død i 1592, er ein typisk renessanseforfattar. Trekk ved renessansen er henta frå Tekstsamling I, kapitlet om renessansen (Ridderstrøm 2006). Andre kjelder er Verdens litteraturhistorie, bind 3 ( Hertel et.al. 1986) og etterordet til utgjevinga av Essays, tredje bok (Sellevold 2008). Tekstsamlinga og litteraturhistorieverket gjer ein oversikt over stoffet, medan Sellevold sitt etterord gjer eit meir utfyllande bilete av personen Montaigne, forfattarskapen hans og hans rolle i samtid og nåtid.
Renessansen tyder gjenføding og det som blei gjenfødd var ideal og tankar frå antikken (Ridderstrøm 2006). Humanistane med Petrarca som den første, studerte litterære verk frå antikken og gjenoppliva dei tre språkkunstene retorikk, dialektikk og grammatikk. Å meistra språkkunstene gjorde dei veltalande, eloquentia, og vise, philosophia (Hertel et.al. 1986)
Montaigne skreiv i alt tre bøker, alle kalla Essays. Dei to første kom ut i 1580, den tredje kom ut i 1588 saman med ein ny utgåve av dei to første. (Sellevold 2008). Både då og nå kan ein lesar sjå at hans forfattarskap framstår som både veltalande og vis og han syner i til dømes essayet «Hvorledes han skriver og taler» at antikkens eloquentia er hans ideal: «Deres verk [...] overvelder meg og gjør meg stum av beundring» (Montaigne 1979). I så måte er han ein typisk renessanseforfattar. Men ideala hans er høge og resulterer i at han trur at ingenting han skaper, kan måla seg med dei gamle meistrane: «Jeg finner intet i meg selv som står for min kritikk.» (ibid.) Å vera så personleg og å vedgå nederlag, er ikkje så typisk for renessansen, snarare må ein fram til realismen på 1800-talet og den melankolske nyromantikken for å finna slike haldningar attgjevne i litteraturen. Ærefrykt for meistrane førte hos mange renessanseforfattarar til at kopiering av tekstar blei idealet, eller omsetjing. Lite nytt blei skapt. Emna dei skreiv om var ofte dei same som i antikken; retorikk, filosofi, religion, gudar og heltar. Montaigne var som andre renessansemenneske ein ivrig lesar av litteratur frå antikken. Han kunne lesa latin og omsette òg eit verk av teologen R. Sebond. Men han dreiv nok med kritisk lesing der hans eiga dømmekraft skulle vurdera kva som var sant og viktig, noko som var ein lesepraksis hos renessansehumanistar som til dømes Petrarca. (Ridderstrøm 2006). Montaigne hevdar i «Om oppdragelse» (Montaigne 1979) at denne frie innstillinga til kunnskap er viktig: «For vi gjør forstanden fryktsom og feig hvis vi ikke gir den frihet til å foreta seg noe på egenhånd.» (ibid.) Men han går lenger i spørsmålet om barneoppseding og nærmar seg ei oppfatning som opplysningsfilosofar som Rosseau hevda: «[...] lot ham snuse på tingene og velge og skjelne mellom dem på egen hånd.» (ibid.)

Ei empirisk tilnærming til røynda er eit kjenneteikn ved Montaigne sine essay på den måten at han stiller seg open til fenomena og hendingar og skriv detaljert om tankeprosessar og sanseinntrykk. Slik sett liknar hans framgangsmåte meir på empirismen i opplysningstida, men han forskar ikkje for å komma fram til ein teori. Renessansehumanistane var òg opptatt av alt som kom menneske ved, men Montaigne gjekk lenger. Han sjølv og hans sanseinntrykk og tankar er i fokus. Han skriv om det han kjenner best til, nemleg seg sjølv. Og gjennom sine erfaringar oppdagar han at det som gjeld han sjølv, kan gjelda alle menneske:
Andre bygger og utformer mennesket, jeg beskriver og stiller til skue et enkelt eksemplar av arten som er alt annet enn velformet, og hvis jeg hadde kunnet begynne på nytt igjen, ville jeg ganske sikkert ha gjort det annerledes. (Montaigne 2008, s. 29)
I bøkene Essays kan ein finna igjen denne interessa for mennesket i emnevala hans. I nokre essay lar han seg inspirera av oppdagarane sine forteljingar. Då skriv han om indianarar i «Vitnesbyrd om den nye verden» og om kannibalar i «Om kannibalene» (Montaigne 1979). I andre essay er det mennesket sine eigenskapar og kjensler han forskar på. «Mennesket, en blanding av egenskaper» og «Om menneskets ubestandighet» (ibid.)

Montaigne var oppteken av sjela, men ikkje i strengt religiøs forstand, meir som ein åndeleg reiskap for å ta dei rette moralske vala. Andre humanistar, som Erasmus Montanus, var opptatt av religiøse spørsmål og Martin Luther blei ei drivande kraft for reformasjonen. (Hertel et.al. 1086) Men Montaigne drøftar sjeldan trussetningar, men tar for seg rettvist og moralsk liv og særleg hykleri og dobbelmoral: Eit døme frå essayet «Om hykleri» viser dette: «Et edelt menneske bør ikke fornekte sine tanker, det vil at man skal se det like inn i sjelen. Alt er godt der, eller i det minste: alt er menneskelig.» (Montaigne 1979, s. 54).
Montaigne valde den meir folkelege stilen som var i munnleg forteljing, pikareskromanar og folkebøkene. Petrarca sitt verk, Canzoniere, har òg ein lettare stil (Ridderstrøm 2006) og i så måte skiljer Montaigne seg ikkje så mykje ut. Men stilen hans var friare og lettare kanskje på grunn av at han ikkje trengde føra ei prov-rekkje som skulle enda med ein konklusjon. Han stod nok òg friare i høve til renessanse- og humanisttradisjonen i og med at han var fødd over 200 år etter Petrarca, som blir rekna som den første humanisten.

Montaigne kan reknast som spesiell og eineståande, men det er typisk for ettertida sitt syn på renessansen at denne tida gav oss mange store kunstnarar, tenkjarar, vitskapsmenn og oppdagarar. Han er difor ein typisk renessanseforfattar. Men han skapte ein ny tenkje- og skrivemåte som var epokegjerande. Essays blei seinare mønster for essayet som av nokon blir rekna som ein eigen sjanger. Tønnesson (2008) er inne på at essayet som skrivestil kanskje har fått sin renessanse i bloggskrivinga på internett.

Sjølv om Montaigne skapte mykje nytt når det gjaldt emneval, skrivestil, hans fokus på individet og hans høve til religion, vil konklusjonen bli at han var ein typisk renessanseforfattar. Men ei oppgåve om Montaigne bør kanskje ikkje ha nokon konklusjon? Men humanistane sine motstandarar, stoikarane, ville nok konkludert med følgjande: Montaigne skriv at han sjølv er si boks innhald. Hans levetid var i renessansen. Ergo er diktinga hans typisk for renessansen.
Litteraturliste:

Bull-Gundersen, M. (1991) Sentrale trekk ved essayet. Kritikkjournalen, 1991, s. 74-79

Haas, G. (2009). Essayets særmerke og topoi. Fredrikstad: Høgskolen i Østfold. Lokalisert 25. april 
2009 på verdensveven: www.fag.hiof.no/lu/fag/norsk/1/103/ra/essayet/Haas.doc

Hertel, H. et.al. (1986). Verdens litteraturhistorie : Bind 3 : 1450-1720. Oslo: Gyldendal

Montaigne, M.de (1979) Essais. Oslo: Aschehoug

Montaigne, M.de (1990) Essays. I: Ridderstrøm, H. (red.), Tekstsamling 2 : sjangerteori, 
bokhistorie og teksteksempler (s. 105) Oslo: Høgskolen i Oslo

Montaigne, M.de (2008) Essays : Tredje bok. Oslo: Aschehoug

Quintilianus, M.F. (1993). Institutio oratoria: Opplæring i talekunst. I: H. Slaattelid (red.), Romersk 
retorikk (s. 129-154). Oslo: Det Norske Samlaget

Ridderstrøm, H. (2006) Litteraturhistoriske tekstpraksiser. Oslo: Høgskolen i Oslo

Sellevold, K. (2008). Etterord : Montaignes essays. I: Montaigne, M.de, Essays (s. 469-510). Oslo:
Aschehoug

Tønnesson, J.L. (2008). Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget.

torsdag 2. september 2010

Journaler fra den gale sida av gata

Svenhammed! For et sykt navn! Det er jeg helt enig med hovedpersonen i. Navnet kan i beste fall gjøre ham til en brobygger slik foreldrene mente. I verste fall plasserer navnet gutten i ingenmannsland mellom to kulturer. Svenhammed hater sin far for det navnet. Det skal mer enn et halvt svensk navn for å bli svensk.

Det er morsomt, kynisk og respektløst når han skriver om sin familie. Foreldrene snakker gebrokkent svensk, mora lager mat hele dagen, faren er grønnsakshandler uten ambisjoner og de går på sosialen når det er tomt for penger, men er det lov til å le av dette? I kapitlet om slektstreffet får vi vite at slekta er akkurat slik som vi forventer av innvandrere, kvinnene er i bakgrunnen og lager mat, mens mennene diskuterer politikk. Her er til og med den kriminelle fetteren som smugler sprit og dop. Det er morsomt når våre fordommer stilles opp på den måten. Men jeg vil rå deg til å le av begynnelsen, for journalene til Svenhammed blir jævligere etterhvert og temmelig triste.

De tre ungdommene Chino, Mel og Svenhammed er temmelig utafor alt som skjer. Når alt går skeis og folka rundt dem blir utålelige, stikker de til et Volvo-bilvrak nede ved vannet. Der hører Svenhammed for første gang en låt som gir ham frysninger:  Den tunge stemmen hadde meg helt i sin makt. Som om den sa noe jeg følte, sånn man pleier si at bra låter gjør. Det er nok Ulf Dageby sin låt "Barn av sin tid" fra 1978 han hører:
Ödmjuka bracka
som bugar för överheten
Du skickar snuten på ungar
sen sover du snällt
i borgarsmeten
Blev du rädd nu, fega fan, för ditt eget barn???

Jeg tror forfatteren trekker inn denne teksten for å vise at det ikke bare er innvandrerungdommer som føler seg misforstått og utafor. Denne sangen er skrevet for over tretti år siden og føles like aktuell? Sammen med navnet Svenhammed kan det vise oss at problemene ungdommer møter, gjelder alle som vokser opp på feil side av veien, ikke bare innvandrerungdom.

I går var det Askeladden som skrev om boka. I morgen er det Lena som skal blogge. Hvis du vil finne ut mer om bokblogginga, kan du sjekke ut http://www.bokbloggturneen.com/ eller besøke facebook-sida.

tirsdag 17. august 2010

De fantastiske fire store

Tegneserieroman -
Fantasifullt om de fire store forfatterne.

Runde og Moen har det moro med de fire, store, norske forfatterne fra slutten av 1800-tallet. Her er de ikke bare kjente forfattere og samfunnsrefsere, slik vi er vant til å høre om dem. De er nemlig superhelter og agenter i den hemmelige regjeringens tjeneste. Hulda Garborg er statsminister.! Boka er en oppfølger til De fire store: Når de døde våkner. Jeg har ikke lest den, men det er nok en fordel for å forstå historien bedre.

Hulda samler agentene sine for å søke etter Ibsen som er falt gjennom et borehull og Obstfelder som er forsvunnet. De får med seg Strindberg på letingen og de frykter at Øvre Richter Frich kan være bak forsvinningen. Frich prøver å danne en ny stat og framstår i denne historien som en nazi-offiser. 

Det blir til tider svært morsomt når de skriver om de fire store: For eksempel er det Hulda som har hele kontrollen over Arne (Garborg). Fru Lie er overbeskyttende. Jonas' arm må nemlig ikke komme i sola for da sprekker den. Hun hjelper Jonas til å skrive romaner som selger. Kielland er blitt tykk etter altfor mye festing og bitter fordi han ikke lenger er selvskreven gjest i de pene familier i Stavanger. Vi får hele tida hint om Bjørnsons damehistorier.

Men det aller gøyeste syns jeg er at Øvre Richter Frich er skurken. Vi har mange bøker av denne forfatteren i kjelleren på biblioteket (magasinet) og av og til kommer det noen lånere som vil lese alle bøkene om Jonas Fjeld. Jonas Fjeld er en arisk helt som reiser over hele verden og kjemper mot jøder, kommunister og russere. Han kan kanskje ligne litt på Frich-figuren som Rund og Moen har skapt. Det beste i historien er når de går til kamp mot den onde Frich. Da blir det action og Moen blir mye mer ekspressiv i tegningene sine. Han har nok fått en sunn og god innflytelse fra tegneserieblader i barndommen. Hulda i kamp er like tøff som Modesty Blaise.

Jeg syns det er flott at nye forfattere drar de gamle og store ned fra sokkelen og "bruker" dem til noe. Denne grafiske romanen blei bra, den!    

Dette blogginnlegget er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturné. Jeg har vært så heldig å få være med flere ganger.  I går skrev Bjørn om boka. På torsdag er det Ann Helen sin tur. Vil du vite mer om hva disse turnéene går ut på, kan du sjekke ut turnésida til  Cappelen Damm. Du kan også følge med på Facebook.

søndag 20. juni 2010

Action-komedie

Anthony Horowitz sier at han skriver som om han skal lage en film. Svært ofte blir det en action-film. De bildene jeg får inni hodet når jeg leser, er som en forrykende actionfilm med humor og litt "gladvold". Ofte når jeg leser bøker tenker jeg på andre bøker jeg har lest, men når jeg leser hans bøker, sammenligner jeg mest med filmer jeg har sett. Og det sier jo noe. Noen av bøkene hans er skumle, mørke og fantastiske. Samfunnsfiende nummer to ligner mer på en humoristisk action-film, en krysning mellom Die Hard- og Film Noir-filmene.

Brødrene Diamond ligner på detektiv Philip Marlowe i Raymond Chandler sine bøker. De er mislykka og fattige og ekstremt uheldige, men heldigvis lykkes de til slutt. Storebror Tim er litt enkel så hjernen i teamet er Nick.

Dette er bok nr. 2 i serien om Diamond Brothers Detective Agency. Nick havner i fengsel for et tyveri han ikke har begått, bare fordi han nektet å gå "under cover". For å slippe fri må han få tak i opplysninger om en heler som tar i mot tyvegods fra hele England. Den onde og innbarka ungdomskriminelle Johnny Powers sitter på opplysningene. Mora til Johnny bruker hagla slik andre mødre bruker strikkepinner og det er tydelig hvor Johnny er lært opp. Alt går i grunnen Nicks vei, men ikke på den måten Nick eller politiet har tenkt seg. Nick og broren må vri seg unna utrolig mange hindringer, de kommer i "skuddlinjen" i et bandeoppgjør og siden blir det bare verre.

Målgruppa for boka er fra 11 år, men Horowitz skriver såpass rått og voldelig at en kanskje må være 12 - 13 år for å lese den. I tillegg er det mye humor som de yngste kanskje ikke forstår.   
Jeg er siste kvinne ut i denne bokbloggturneen til Cappelen Damm. I går var det Lena som blogget. Hvis du ønsker å vite mer om turnéene og har lyst til å delta selv, kan du sjekke ut turnésida eller følge turnéen på facebook.  

fredag 28. mai 2010

Gøy for alle kattegale!













Me elskar kattar heime hos oss og me kjenner oss godt igjen i denne historia. Nokre kattar er ikkje nøgde same kva du gjer. Me gjer dei den beste maten. Dei får den beste stolen. Likevel ser dei sitt snitt til å gjera frå seg i ein krok, klora opp den nye sofaen og knusa vasen som me fekk av tante. Naboane klagar på støy. Nattestid spring dei etter alt av hokjønn og etter ei stund har alle kattungar i mils omkrets same fargane som vår katt.

Alt dette og meir finn du i historia om kattebeistet Don Fridtjof. Går det an å vera glad i noko slikt? Men som i alle gode historiar, skjer det noko som får alt til å endra seg: Don Fridtjof får ei dansemus i matfatet. Rasande og fornærma set han etter musa og ender ein plass som er kat(t)astrofal! for ein katt - oppi eit tre!

Lisa Aisato har laga tøffe, mørke og detaljrike teikningar som barna kan kosa seg med i lange tider. Anna Bache-Wiig stel utan å skjemmast frå Henrik Ibsen (kan du finna det ho har stole?) og skriv saftige rim som får fart på historia. At historia er på rim, er bra. Til dømes hvis du har reist på hyttetur med borna og har gløymd høgtlesingsboka!! Då hugsar du og borna alle rima utanat og kan kosa dykk med Don Fridtjof likevel.

Ein siste ting! Veit de om nokon som tenkjer på å få seg katt? Denne boka bør lesast før det. Det er ikkje lett å skue katten på hårene når han sit der som søt kattunge. 

Nysgjerrig på kva andre meiner om boka? I går skreiv Kasiopeiia om boka, i morgon er det Kine sin tur. Dette er eitt innlegg av mange i bokbloggturneen som Nina i Cappelen Damm har kjørt i gang. Du kan følgja bloggturneen på facebook òg.