Sookie Stackhouse

Det startet med Dead until dark og siden måtte jeg lese alle de andre bøkene. Nå ti i serien med en bok i tillegg som har korte fortellinger fra handlingen i de tidligere historiene.

Jeg ble hekta på bøkene etter at en 15-årig gutt spurte etter dem på biblioteket. (Vi kjøpte dem selvsagt inn, det gjør vi med det meste  som lånerne ønsker seg.) Mange av dere kjenner nok til TV-serien fra HBO, True Blood som starter med den røffe stemmen til Jace Everett og Bad Things. Her er det på plass med en advarsel: Bøkene inneholder mye mindre sex enn i TV-serien! Og har lavere sixpac-faktor! Serien er steinbra, men likevel er det mye du går glipp av der. Charlaine Harris' persongalleri er mye større, spenningen varer lengre og vampyrer, hamskiftere og varulver kom liksom opp i godstolen til meg mens jeg leste.

Sookie er serveringsdame i en liten Sørstatsby. Hun har evne til å høre tankene til folk og derfor skygger folk unna. Den dagen Bill kommer inn i restauranten, forandrer livet seg for Sookie. Hun hører ingenting av det Bill tenker og Bill på sin side kan ikke "sjarmere" Sookie til å gjøre som han vil. Bill og de andre vampyrene vil bli vanlige samfunnsborgere og har gitt avkall på å drepe mennesker, fordi de ikke lenger trenger menneskeblod for å overleve. Det er nemlig blitt framstilt kunstig blod som selges på flaske og må varmes i microbølgeovnen før det drikkes. Det ekte er likevel best og vampyrelskere får kick av å bli bitt og sugd. De siviliserte vampyrene tømmer dem ikke helt. 

Det er ikke bare vampyrer som er blodtørste i historien. Vampyrblod gir en hallusinatorisk og helbredende effekt på mennesker og "vampyrtømmere" tjener store penger. Sookie redder Bill fra å dø i begynnelsen av boka og slik starter en spennende kjærlighetshistorie. Sookie og bestemora hennes sloss mot fordommer, trangsyn og fiendtlige holdninger mot vampyrer og vampyrelskere. Når en ung jente blir drept, blir småbyen splittet: Er det vampyrene eller vampyrhaterne som dreper i Bon Temps? Sookie bruker evnene sine til å finne det ut og er i stor fare selv.

Veien mot sør

Jeg ble skremt og urolig og fikk mareritt av å lese Veien av Cormac McCarthy.

Far og sønn er på vei mot sør for å slippe unna vinteren. De er kledd i filler og skyver på ei gammel kjerre. Faren har montert speil på slik at han kan se om noen bander nærmer seg dem bakfra. De passerer byer i ruiner, utbrente skoger og svartsvidd jordbruksland. Alt er øde i framtidsUSA. Men historien er ikke bare stygg og fæl: McCarthy er som en allmektig far som ser kjærligheten og omsorgen mellom far og sønn.

Etter å ha lest fire romaner av forfatteren, og sett filmen "Ikke noe land for gamle menn", ser jeg enda tydeligere hva prosjektet hans er: Å skildre helstøpte og moralske mennesker i en grusom verden.

Dette prosjektet gjør lesinga av bøkene hans til en risikosport. Uten sikkerhetsnett møter jeg den ene grusomheten etter den andre. De moralske spørsmålene stilles av gutten: Are we the good guys? Når de forlater en liten gutt eller lar være å hjelpe en gammel mann, spør han: Are we still the good guys? Er det setninger som dette som gjør at jeg som leser tåler jævelskapen og fortsetter å lese? Jeg opplever i alle fall håpet som fortsatt er i faren og sønnen? Det jeg også undrer meg over er den store respekten gutten har - hos faren og forfatteren. Han lever på like fot som den voksne. Gutten lar ofte faren få rett:

We wouldn't eat anybody, would we?
No. Of course not.
Even if we were starving?
We're starving now.
You said we weren't.
I said we werent dying. I didn't say we werent starving.
But we wouldn't.
No. We wouldn't.
No matter what.
No. No matter what.
Because we're the good guys.
Yes.
And we're carrying the fire.
And we're carrying the fire. Yes.
Okay.

Her er sterk moral, men ingen moralisme. Håp, men ingen framtid.
Filmen kommer i løpet av 2009. Sjekk ut bilder m.m. på http://www.imdb.com/title/tt0898367/ Skuespillerne Viggo Mortensen, Michael K. Williams (Omar i the Wire) lover bra.

Vakre hester og store dilemma

Cormac Mc Carthy oppdaget jeg ikke før nå, dessverre. Jeg så filmen "Ikke noe land for gamle menn" før jul. Den var fantastisk spennende og var en nydelig historie om en sheriff som jaktet på en kynisk massemorder totalt blottet for følelser. Jeg tenkte at det går vel ikke an å lage en så nydelig film med et så grusom tema. Dermed måtte jeg lete fram bøkene til forfatteren som sto bak. Boka "Ikke noe land for gamle menn" har jeg til gode. Men jeg satte igang med Grensetrilogien og er nå nesten ferdig med bok nr. to. Den består av 3 bøker: Alle de vakre hestene, Over grensen og Byene på høysletten.

Jeg kan ikke huske at jeg har lest så vakre fortellinger med så tøff handling. Hovedpersonene er helstøpte karer med høy moral i en grusom verden der alle andre tar til seg. Han skriver så nydelig om naturen, og så plutselig blir jeg kastet inn i forferdelige hendelser. Jeg blir så skremt at jeg griner. Men det rare er at jeg likevel sitter igjen med ei tro på menneskene. Så lenge det fins en igjen, tenker jeg.

Jeg fikk lyst til å se filmen "Alle de vakre hestene", men den var en stor skuffelse. Matt Damon og Penelope Cruz spilte bra de, men den manglet akkurat det som er fantastisk i McCarthys historier, nemlig den spenningen mellom det vakre og edle og det stygge og usle.

"...Slik er det at McCarthy skiller seg mest fra sine forgjengere, ikke minst fra den mer utagerende Hemingway, nettopp ved at tekstene inneholder mindre selvhevdelse og mer empati med de svakeste i en grusom verden. Kanskje er han derfor en forfatter som i større grad appellerer til begge kjønn, mer enn bare til de ordknappe menn. I så fall har han klart det mesterstykke å løfte såkalt maskulin litteratur opp på et mer komplekst og tidsaktuelt plan. Vi lytter mer enn gjerne til hans historier." (Christopher Hals Gylseth) (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/08/02/172868.html)

Twilight

Ååå som eg gleda meg til å sjå Twilight. Og den var heilt topp! Fantastisk! Ugløymelig! I Stavanger valde dei å ha førpremiere denne helga, (kanskje på grunn av mailen eg sende?) Sjølv om min Edward var mye finare enn på filmen, var dette ein film som klarte å halda på den intense stemningen du kommer i når du les boka. Ei sensuell bok utan sex og filmen vibrerte til tider. Mmmm. Då eg las boka, gløymde eg å pusta, så mykje spanande skjedde rundt Bella. Det var ikkje bare når handlinga var spanande at eg heldt pusten. Eg kunne til dømes kjenna spenninga mellom Bella og Bellas far. Og redsla hennar når ho blir forfølgd i byen. Det er så utrolig godt skrive og filma. Gled dykk!

http://www.imdb.com/title/tt1099212/

Når du har lese Twilight og/eller sett filmen, kan du gleda deg til tre bøker til: New Moon, Eclipse, Breaking Dawn. Dei er og heilt fantastiske!

Fluenes herre av William Golding

Har dere lest Fluenes herre av William Golding eller kanskje sett en av filmene? http://www.imdb.com/title/tt0100054/, http://www.imdb.com/title/tt0057261/, http://www.youtube.com/watch?v=SBivPws7OqE.
Boka kom ut i 1954 og er en slags Robinson Crusoe-historie med vrangsida ut. http://no.wikipedia.org/wiki/Fluenes_herre.
U2 har skrevet 2 sanger som er inspirert av boka: The Fly og Shadows and Tall Trees på albumet Actung Baby.

Nå kommer bøker ut med tilsvarende tema og bøkene er ofte knyttet opp mot reality-serier som Robinson-ekspedisjonen. I Battle Royal av Koushun Takami blir en skoleklasse valgt ut. De må kjempe til en av dem lever. Jeg har dessverre ikke turt å lese denne ennå, selv boka høres skremmende ut, for ikke å snakke om filmen.
Dødslekene av Suzanne Collins handler også om en reality-serie som staten har igangsatt. De 12 distriktene i landet må hvert år gi fra seg 2 ungdommer som skal kjempe. De har sponsorer som hjelper med utstyr og våpen og kampen overføres på TV. Kampen fortsetter til det er en overlevende igjen.
Jon Ewo har skrevet Straffekolonien. Den er litt annerledes: Seks ungdommer får valget mellom fengsel og denne realityserien der de under harde vilkår skal jobbe sammen. Stadig vekk kommer det nye prøvelser.
Jeg gleder meg også til å se filmen Respekt av Johannes Joner.
Barneregjeringen av Aleksander Melli er stor og tung. Ideen hans er kjempefin, men boka er altfor treg, dessverre. Historien minner med feriekoloniene slik de beskrives av Cornelius Vreeswijk og Lillebjørn Nilsen.