Kristoffer Robin spurte Ole Brumm hva han ville høre da KR skulle lese godnatthistorier. Jeg vil høre om meg selv, svarte Ole Brumm. Det syns jeg også er kjekt og da jeg begynte på boka til Siri Hustvedt, oppdaget jeg at denne handler om middelaldrende kvinner som meg selv. Selv om jeg heldigvis ikke har de samme problemene som hovedpersonen, er det nok av hendelser og tanker å kjenne seg igjen i. Sommeren uten menn av Siri Hustvedt er både morsom og alvorlig på en gang. Siden jeg egentlig ikke har tid til å lese for moro skyld for tida, både leser jeg og hører på lydbok. Da rekker jeg å komme gjennom boka før vi jenter, les middelaldrende kvinner, skal ha bokklubb. Hovedpersonen er i krise; midtlivskrise og samlivskrise, og deltar som kvinner flest også i andres kriser. Unge jenter blir facebookmobbet, nabokvinner blir plaget av mannen sin, eldre damer glemmer og faller og drømmer om alt det de aldri fikk gjort. Jeg gleder meg til vår samtale om boka i neste uke. Historien minner mye om boka av Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd og Sekskanten.  

Sookie Stackhouse

Det startet med Dead until dark og siden måtte jeg lese alle de andre bøkene. Nå ti i serien med en bok i tillegg som har korte fortellinger fra handlingen i de tidligere historiene.

Jeg ble hekta på bøkene etter at en 15-årig gutt spurte etter dem på biblioteket. (Vi kjøpte dem selvsagt inn, det gjør vi med det meste  som lånerne ønsker seg.) Mange av dere kjenner nok til TV-serien fra HBO, True Blood som starter med den røffe stemmen til Jace Everett og Bad Things. Her er det på plass med en advarsel: Bøkene inneholder mye mindre sex enn i TV-serien! Og har lavere sixpac-faktor! Serien er steinbra, men likevel er det mye du går glipp av der. Charlaine Harris' persongalleri er mye større, spenningen varer lengre og vampyrer, hamskiftere og varulver kom liksom opp i godstolen til meg mens jeg leste.

Sookie er serveringsdame i en liten Sørstatsby. Hun har evne til å høre tankene til folk og derfor skygger folk unna. Den dagen Bill kommer inn i restauranten, forandrer livet seg for Sookie. Hun hører ingenting av det Bill tenker og Bill på sin side kan ikke "sjarmere" Sookie til å gjøre som han vil. Bill og de andre vampyrene vil bli vanlige samfunnsborgere og har gitt avkall på å drepe mennesker, fordi de ikke lenger trenger menneskeblod for å overleve. Det er nemlig blitt framstilt kunstig blod som selges på flaske og må varmes i microbølgeovnen før det drikkes. Det ekte er likevel best og vampyrelskere får kick av å bli bitt og sugd. De siviliserte vampyrene tømmer dem ikke helt. 

Det er ikke bare vampyrer som er blodtørste i historien. Vampyrblod gir en hallusinatorisk og helbredende effekt på mennesker og "vampyrtømmere" tjener store penger. Sookie redder Bill fra å dø i begynnelsen av boka og slik starter en spennende kjærlighetshistorie. Sookie og bestemora hennes sloss mot fordommer, trangsyn og fiendtlige holdninger mot vampyrer og vampyrelskere. Når en ung jente blir drept, blir småbyen splittet: Er det vampyrene eller vampyrhaterne som dreper i Bon Temps? Sookie bruker evnene sine til å finne det ut og er i stor fare selv.

Spennende, trist og uventa!

The Host, Verten på norsk, sci-fi-roman med en veldig uventa vri på kjærlighetshistorien.
Jeg grøsset da jeg leste om Speiderne, et slags politi som leter opp virkelige mennesker. Alien, noen små vesener tar kroppen til mennesker og alt menneskelig blir utslettet. Hva skal vi vel med menneskenes konflikter, kriger og frykt? Men hva hvis mennesket ikke vil slippe taket? Kan en alien kjenne medfølelse?

Et viktig valg

Takk til Ladybug som var førstemann i bokbloggturneen til Cappelen Damm. Jeg er også så heldig at jeg får være med. Historien er så trist, men også koselig. Jeg smilte for meg selv, hikstet litt og holdt pusten mens jeg leste. Og så ble jeg forarget når bokstavene av og til ble veldig utydelige gjennom tårene. Jeg måtte få vite hvordan det gikk videre. Mitt innlegg legges også inn på bloggen ungdomsboka som er en fellesblogg for biblioteka på Jæren. Jeg gleder meg til Ninas blogginnlegg i morgen.

Kan ett døgn i et menneskes liv være så viktig?

Mia er lykkelig. Hun har ei bestevenninne, en kjæreste som spiller i et rockeband, er flink på skolen, har verdens beste foreldre og lillebroren Teddy, som hun liker best av alle. Hun spiller cello og elsker klassisk musikk. Vil hun miste alt det andre hvis hun satser på en musikkarriere? Det vanskelige valget tenker hun på mens Beethovens cellosonate nr. 3 spilles i bilradioen.
Så blir plutselig alt det viktige helt ubetydelig.

Boka skifter mellom hva Mia opplever i løpet av dette døgnet og tilbakeblikk fra Mias liv. Disse tilbakeblikkene gjør at jeg blir godt kjent med alle rundt Mia og jeg identifiserer meg med henne og tenker som henne når hun skal ta sitt viktige valg.

Det er morsomt å lese om hvordan Kim og Mia ble bestevenner og gøy når de deler folk inn i kategorier:

Det er folk som liker klassisk musikk. Folk som liker pop. Det er byfolk. Og bygdefolk. Coca-drikkere. Og Pepsi-drikkere. Det finnes fanatikere og fritenkere. Jomfruer og ikke-jomfruer. Og det er sånne jenter som har kjærester på high school, og de som ikke har det. Kim og jeg har alltid gått ut fra at vi begge tilhørte den siste kategorien. s.91.

Det er koselig å lese om Mias foreldre. De snakker om alt mulig og støtter Mia si cellospilling selv om de selv er hekta på rockemusikk. Lillebror Teddy er veldig glad i Mia og vil at hun skal lese for ham, spille vuggesanger på celloen og gi magiske kyss når han har slått seg. På den store hagefesten tenker Mia at "det er sånn det er å være lykkelig" s. 181. Musikerne tar fram instrumentene og vil at Mia skal spille med dem, ikke opptre for dem. Men det blir dystert og skremmende når de snakker om begravelser. Moren som vil at hun og mannen dør raskt og samtidig (når de er 92) og at Mia skal spille i begravelsen.

Forholdet til Adam er i begynnelsen ganske problematisk. Jeg håper at de får hverandre, men jeg forstår også tvilen hun kjenner. Det er kanskje håpløst når han spiller i rockeband og hun egentlig ikke liker rock? "Når jeg var sammen med Adam, følte jeg meg foretrukket, utvalgt, spesiell, men det fikk meg bare til å undre hvorfor meg? enda mer." s. 79

Jeg forstår heller ikke hvorfor boka sammenlignes med Twiligh-bøkene, men kjærlighetshistorien er i alle fall like intens. Temaet ligner mer på Erlend Loe sin bok "Muleum", men har ikke så mye sinne i seg. Det varme, mellommenneskelige i boka minner heller om "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda og skrivestilen til Gayle Forman ligner også på denne forfatteren. Hovedpersonen Mia minner meg om den viljesterke Tessa i "Før jeg dør" av Jenny Downham.

Boka lanseres som ungdomsbok, men passer like godt for foreldre og besteforeldre.

Veien mot sør

Jeg ble skremt og urolig og fikk mareritt av å lese Veien av Cormac McCarthy.

Far og sønn er på vei mot sør for å slippe unna vinteren. De er kledd i filler og skyver på ei gammel kjerre. Faren har montert speil på slik at han kan se om noen bander nærmer seg dem bakfra. De passerer byer i ruiner, utbrente skoger og svartsvidd jordbruksland. Alt er øde i framtidsUSA. Men historien er ikke bare stygg og fæl: McCarthy er som en allmektig far som ser kjærligheten og omsorgen mellom far og sønn.

Etter å ha lest fire romaner av forfatteren, og sett filmen "Ikke noe land for gamle menn", ser jeg enda tydeligere hva prosjektet hans er: Å skildre helstøpte og moralske mennesker i en grusom verden.

Dette prosjektet gjør lesinga av bøkene hans til en risikosport. Uten sikkerhetsnett møter jeg den ene grusomheten etter den andre. De moralske spørsmålene stilles av gutten: Are we the good guys? Når de forlater en liten gutt eller lar være å hjelpe en gammel mann, spør han: Are we still the good guys? Er det setninger som dette som gjør at jeg som leser tåler jævelskapen og fortsetter å lese? Jeg opplever i alle fall håpet som fortsatt er i faren og sønnen? Det jeg også undrer meg over er den store respekten gutten har - hos faren og forfatteren. Han lever på like fot som den voksne. Gutten lar ofte faren få rett:

We wouldn't eat anybody, would we?
No. Of course not.
Even if we were starving?
We're starving now.
You said we weren't.
I said we werent dying. I didn't say we werent starving.
But we wouldn't.
No. We wouldn't.
No matter what.
No. No matter what.
Because we're the good guys.
Yes.
And we're carrying the fire.
And we're carrying the fire. Yes.
Okay.

Her er sterk moral, men ingen moralisme. Håp, men ingen framtid.
Filmen kommer i løpet av 2009. Sjekk ut bilder m.m. på http://www.imdb.com/title/tt0898367/ Skuespillerne Viggo Mortensen, Michael K. Williams (Omar i the Wire) lover bra.

Over grensen

The Crossing (Over grensen) av Cormac McCarthy er en historie som gjorde meg forbanna, trist, glad og overrasket. Sterke saker som tok meg høyt opp og langt ned. Nydelig språk og brutal handling. Den er andre boka i Grensetrilogien. Billy er på jakt etter en ulv som har drept noen kalver. Jakten fører ham over grensa til Mexico. Tida er de harde trettiåra i sør-statene. Han er en stødig kar med noe så gammeldags som høy moral.

Mennesker og dyr rundt ham får hjelp og omtanke, men selv møter han nesten bare elendighet og brutale mennesker. De nyter å skjende og skade. Når jeg syntes det var ille å lese, ble det bare verre. Men den grenseløse godheten som noen viser, får ham til å holde ut. Noen veifarende deler den siste nista med ham. Familier inviterer ham inn og gir ham det siste de har igjen av mat. Han møter kloke mennesker og gale og kyniske.

Her er et utdrag fra boka som viser de nydelige naturskildringene: "Before him the mountains were blinding white in the sun. They looked new born out of the hand of some improvident god who'd perhaps not even puzzled out a use for them. That kind of new. The rider rode with his heart outsized in his chest and the horse who was also young tossed its head and took a sidestep in the road and shot out one hind heel and then they went on."

Bøkene til McCarthy ligner på Jack London sine bøker, men her faller du dypere mens du leser. De moralske valga Billy må ta, minner om Ernest Hemingway sine personer. Og når McCarthy forteller om hester, og ville dyr, ligner det mye på Mikkjel Fønhus' romaner fra de dype skogene.

Vakre hester og store dilemma

Cormac Mc Carthy oppdaget jeg ikke før nå, dessverre. Jeg så filmen "Ikke noe land for gamle menn" før jul. Den var fantastisk spennende og var en nydelig historie om en sheriff som jaktet på en kynisk massemorder totalt blottet for følelser. Jeg tenkte at det går vel ikke an å lage en så nydelig film med et så grusom tema. Dermed måtte jeg lete fram bøkene til forfatteren som sto bak. Boka "Ikke noe land for gamle menn" har jeg til gode. Men jeg satte igang med Grensetrilogien og er nå nesten ferdig med bok nr. to. Den består av 3 bøker: Alle de vakre hestene, Over grensen og Byene på høysletten.

Jeg kan ikke huske at jeg har lest så vakre fortellinger med så tøff handling. Hovedpersonene er helstøpte karer med høy moral i en grusom verden der alle andre tar til seg. Han skriver så nydelig om naturen, og så plutselig blir jeg kastet inn i forferdelige hendelser. Jeg blir så skremt at jeg griner. Men det rare er at jeg likevel sitter igjen med ei tro på menneskene. Så lenge det fins en igjen, tenker jeg.

Jeg fikk lyst til å se filmen "Alle de vakre hestene", men den var en stor skuffelse. Matt Damon og Penelope Cruz spilte bra de, men den manglet akkurat det som er fantastisk i McCarthys historier, nemlig den spenningen mellom det vakre og edle og det stygge og usle.

"...Slik er det at McCarthy skiller seg mest fra sine forgjengere, ikke minst fra den mer utagerende Hemingway, nettopp ved at tekstene inneholder mindre selvhevdelse og mer empati med de svakeste i en grusom verden. Kanskje er han derfor en forfatter som i større grad appellerer til begge kjønn, mer enn bare til de ordknappe menn. I så fall har han klart det mesterstykke å løfte såkalt maskulin litteratur opp på et mer komplekst og tidsaktuelt plan. Vi lytter mer enn gjerne til hans historier." (Christopher Hals Gylseth) (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/08/02/172868.html)