Valgets kval

I forbindelse med Stortingsvalget har jeg kikket nærmere på romaner der politisk valg er en del av handlingen. De fem romanene jeg nevner nedenfor har få likhetspunkt, bortsett fra det ene, at det handler om valg, og dermed om makt og avmakt, eller vinnere og tapere. Alle de fem bøkene er svært lesverdige på sin måte. Du får satire og samfunnskritikk, humor og svært tragiske hendelser.

Den nyeste, og for tiden mest omtalte, er Fyrsten av Henrik H. Langeland. Hovedpersonen har gått fra å være Wonderboy i dot.com-bobla til å bli markeds-/PR-ansvarlig for partiet. Høsten 2013 skal alt skje! Valget skal vinnes, takket være en godt forberedt og usedvanlig kløktig Christian von der Hall.

Valget, eller nærmere bestemt valgresultatet, blir en trussel for demokratiet i En beretning om klarsyn av José Saramago. Det er valg på nytt kommunestyre i en ikke navngitt by, det regner på valgdagen og deltakelsen blir ikke så stor. Men det som skaper størst bekymring er resultatet:

83 % av innbyggerne stemmer blankt

Det skrives ut nyvalg noen uker etterpå og dette resultatet er enda mer nedslående. Myndighetene aner en konspirasjon bak og starter en storstilt kontroll/overvåking av befolkningen. Vi som leser boka, ser at valgresultatet skyldes mange faktorer. Folk har gått til urnene uten å snakke sammen og har hver og en kommet til at han/hun skal stemme blankt. Kanskje det er noe mer dyptgripende som er galt? Selve demokratiet som faller sammen? Saramago skriver bitende og slående med en god porsjon humor. Vi ler over myndighetenes mer og mer krampaktige måter å stoppe befolkningen på.

Hanne Vibeke Holst har med de tre bøkene Kronprinsessen, Kongemordet og Dronningofferet skrevet seg inn i dansk, politisk historie i tillegg til å være en trendsettende, skjønnlitterær forfatter. Intrigene overgår de verste reality-showene. Ingen midler blir skydd i kampen om makta, både internt i partiet og i nasjonalforsamling og regjering.

I 25. september-plassen av Dag Solstad handler det om folkeavstemningen for eller mot EF/EU i 1972. Gjengen sitter sammen i valgvake og feirer NEI-seieren:

Det er det beste fjernsynsprogram som noen gang har vært sendt i norsk TV. Hvorfor kommer det ikke som ønskereprise? 54 % av folket har ikke noe større ønske enn å se det programmet om igjen. Men det kommer nok aldri som ønskereprise. For det er for avslørende. For sårende for makta. En fornærmelse. Skal Knut Frydenlund, som i dag er Norges utenriksminister og en Stor Mann, tåle den forsmedelsen at folket enda en gang får se hvordan han tok det store nederlaget?

Boka er fra 70-tallet, da det var en plikt å ta et politisk standpunkt. I dag er den nesten uforståelig, men gir likevel et tidsbilde som er viktig å ta med seg.

Siste bok er en dypt tragisk historie fra slutten av 1960-tallet. Boka En halv gul sol handler om Nigeria og det lille landet Biafra, som i noen hektiske måneder, prøvde å bli en egen stat. Opprøret førte til en av de grusomste borgerkrigene i historien. Vi følger de valgte lederne, deres venner og uvenner. Vi ser krigen, sulten og barbariet gjennom to søstre og fattiggutten Ugwu. "Verden var taus mens vi døde", skriver en av personene i boka. Historien var ekstra sterk for meg som opplevde tv-bildene som 10-åring. Biafra-krigen er kjent som den første media-krigen. Vi fikk se barn som sultet, mennesker som var lemlestet, og en apati, tenker jeg nå etterpå.

God lesning og godt valg!

Naiv. Super. (1996) – en postmodernistisk roman? 

Innledning

Romanen Naiv. Super. av Erlend Loe kom første gang ut i 1996. Jeg vil i denne oppgaven undersøke om romanen kan regnes for å være postmodernistisk. Jeg vil se på teorier som kan være relevant for å finne svar på dette spørsmålet. Jeg kommer først inn på Jean-François Lyotards beskrivelse av det sublimes poetikk og vil drøfte om denne teorien er nyttig i denne sammenhengen (Lyotard 1986a). Etter det vil jeg se på Linda Hutcheons syn på hva postmodernistisk poetikk kan være, slik hun framstiller det i essayet "Theorising the Postmodern. Towards a Poetics" (Hutcheon 1992). Umberto Eco tar opp det samme spørsmålet i "Postscript to The Name of the Rose: Postmodernism, Irony, the Enjoyable" (Eco 1992). Ett av mine spørsmål til teksten Naiv. Super. er imidlertid å se på om romanen tematiserer den postmoderne tilstanden. Jeg vil derfor komme inn på hvordan Jean-François Lyotard beskriver denne tilstanden (Lyotard 1986b). Etter et kort handlingsreferat og en beskrivelse av romanen vil jeg se nærmere på romanens form og tema. Avslutningsvis vil jeg svare på spørsmålet om romanen Naiv. Super. kan anses som en postmodernistisk roman.

Postmodernisme

Med poetikk mener jeg i denne framstillingen litteraturteori og jeg vil bruke den som en overordnende og samlende betegnelse for formvalg og temavalg innenfor litteratur. Begrepet estetikk vil jeg bruke om kunstteorier og som en samlebetegnelse for formvalg og temavalg når det gjelder mange kunstarter. Innenfor både poetikken og i estetikken kan man se på litteraturens og kunstens forhold til samfunnet samt forholdet mellom ulike kunstarter.

Jean-François Lyotard tar opp tanken om det sublime eller det uutsigelige som typiske element i en postmodernistisk poetikk. "A work can become modern only if it is first postmodern" (Lyotard, 1986a, s. 79). "The postmodern would be that which, in the modern, puts forward the unpresentable in presentation itself; [...] in order to impart a stronger sense of the unpresentable." (Lyotard 1986a, s. 81) Han anser postmodernismen som en del av modernismen og som alltid tilstedeværende i modernismen. Slik jeg forstår det, framholder han formeksperimentet i senere modernisme som det egentlige postmodernistiske. Charles Jencks mener at formeksperimentene fra midten av det 20. århundret heller kan regnes som  senmodernisme og at "Lyotard's usage denies the fundamental fact of post-modern movements: they seek plural codings, and over-codings, precisely the multiple communication his aestethic of the sublime rejects." (Jencks 1992, s. 16) Jeg er enig med Jencks i at Lyotards definisjon av postmodernismen heller karakteriserer senmodernistiske tendenser. Siden Lyotard holder på at det postmodernistiske er en del av det modernistiske, er det også vanskelig å bruke hans definisjon for å bestemme om noe er modernistisk eller postmodernistisk.

Linda Hutcheon skriver seg mot en postmodernistisk poetikk i sitt essay "Theorising the Postmodern. Towards a Poetics" (Hutcheon, 1992) Hun tar utgangspunkt i postmodernisme

as a cultural activity that can be discerned in most art forms and many currents of thought today, what I want to call postmodernism is fundamentally contradictory, resolutely historical, and inescapably political. (Hutcheon 1992, s. 76-77)

Det er den postmodernistiske kunsten og en postmodernistisk estetikk som er hennes anliggende. Charles Jencks' teorier om det dobbelte som et kjennetegn på postmodernisme, kan kjennes igjen i hennes framstilling om det parodiske og det eklektiske. Hun fører også Jencks' aspekt om kunstens kommunikative oppgave videre når hun skriver om kunsten som diskurs. Hun anser ikke postmodernisme som et brudd med modernismen, men heller en videreføring. Postmodernismen gjør det mulig å kritisere fra innsiden. På den måten kan postmodernistisk tenkning gjenskape en kontinuitet mellom tidligere tider og samtidig anerkjenne modernismens "material and technological advances" (Hutcheon 1992, s. 85).

Postmodernismen er opptatt av historien i den forstand at den vil skape nytt ut fra gjenbruk av tidligere former. Men vendingen mot fortida "is not a nostalgic return; it is a critical revisiting, an ironic dialogue with the past of both art and society" (Hutcheon 1992, s. 77). Kunstuttrykk som tar opp i seg eldre former, blir ofte skapt ut av en blanding av nytt og gammelt og av sjangre og narrative uttrykk, såkalt eklektisisme. Hun benevner denne formen for kunst for parodi: "The collective weight of parodic practice suggests a redefinition of parody as repetition with critical distance that allows ironic signalling of difference at the very heart of similarity." (Hutcheon 1992, s. 83)

Postmodernistisk kunst tar ofte opp i seg andre kunstuttrykk, også populære uttrykk. I tillegg blir virkelige personer og hendelser trukket inn i kunsten. Ett av disse kunstuttrykkene kaller Hutcheon for "historiographic metafiction". Disse romanene bærer preg av "theoretical self-awareness of history and fiction as human constructs". I slike kunstformer kommenteres kunstens rolle i samfunnet og forholdet mellom kunstarter.

Umberto Eco skriver også om postmodernisme som en estetikk, "Kunstwollen" og vil ikke bruke begrepet om en periode i kunsthistorien: "not a trend to be chronologically defined" (Eco 1992, s. 73). Det viktigste elementet i hans postmodernistiske poetikk er bruken av ironi. "The postmodern reply to the modern consists of recognising that the past, since it cannot really be destroyed, because its destruction leads to silence, must be revisited: but with irony, not innocently." (Eco 1992, s. 73) Ironi definerer han som et språkspill. I det moderne måtte man forstå ironien for å forstå kunsten, "[...] but with the postmodern, it is possible not to understand the game and yet to take it seriously" (Eco 1992, s. 74).

Det er to forhold ved Lyotards beskrivelse av den postmoderne tilstanden jeg ønsker å trekke fram. Det ene forholdet gjelder de store fortellingenes fall. Det andre gjelder vitenskapen og kunnskapssamfunnet. Lyotards utgangspunkt er at den postmoderne tilstanden "have altered the game rules for science, literature, and the arts." (Lyotard 1986b, s. xxiii) En viktig endring er at "[t]he narrative function is losing its functors, its great hero, its great dangers, its great voyages, its great goal." (ibid., s. xxiv). Hva som er sant/usant i samfunnet, i kunsten og i vitenskapen har hittil blitt forklart ved hjelp av disse fortellingene, eller ideologiene, men må nå legitimeres på andre måter. 

Postmodern knowledge is not simply a tool of the authorities; it refines our sensitivity to differences and reinforces our ability to tolerate the incommensurable. Its principles is not the expert's homology, but the inventor's paralogy. (ibid.s. xxv) 

Dette sitatet forstår jeg slik at den som står bak oppfinnelser eller nye tanker, har like stor eller en større mulighet til å inneha kunnskap. Kunnskap er ikke lenger underlagt autoriteter og institusjoner, men har fått varekarakter og kan derfor selges av enhver som har denne kunnskapen og kjøpes og tas i bruk av hvem som helst.          

Naiv. Super.

Når jeg nå går videre med å se på romanen Naiv. Super. av Erlend Loe (Loe, 2011) , tar jeg utgangspunkt i Linda Hutcheons estetikk og Umberto Ecos begrep ironi. Jeg vil også undersøke hvordan de aspektene som gjelder den postmoderne tilstanden og som jeg har gjengitt ovenfor, viser seg i temavalg hos Loe.

Hovedpersonen i Naiv. Super. er 25 år og er på et nullpunkt. Han har sluttet på universitetet og "avviklet resten av den gamle tilværelsen" (s. 12). Handlingen følger hovedpersonen i ukene etter. Han bor i brorens leilighet og sender faxer til ham og kameraten. Han leser i Paul Davies' bok om tid og om Einsteins relativitetsteori og får tida til å gå med å kaste ball og banke på et bankebrett. Etter hvert møter han gutten Børre og han leker og samtaler med ham. De blir kjent med ei jente som heter Lise. Lise og hovedpersonen blir etterhvert kjærester. Hovedpersonen blir invitert til Amerika av broren. "Brødre skal av og til være sammen og gjøre fine ting.", argumenterer broren. Mot slutten av romanen, under besøket på toppen av Empire State Building, tenker han på hva han har å komme tilbake til:

Lise.Lille Kattepus-linjen.Svaret fra Paul.Tre ting. (s. 199)

Førsteutgivelsen av romanen har en slags merkevare-design på omslaget, etternavnet Loe er skrevet som en Brio-logo. Brio produserte som kjent treleker for barn, og bankebrettet som hovedpersonen kjøper (s. 60), er produsert av Brio. I senere utgivelser er omslaget endret. Der gjengis tittel og forfatter som etiketter som er utstanset med en Dymo etikettmaskin  og Kim Hiorthøi, som står bak designet, har tegnet et bankebrett. I tillegg har alle kapitteltitler i nyere utgaver samme etikettutseende. I begge tilfeller får vi assosiasjoner til barndom, lek og til noe fortidig. Omslaget inviterer leseren til å bli med på en ironisk tilbakevending til fortida. Men omslaget knytter også boka opp mot en virkelighet, med salg og merkevare som en slags motpol til kunsten. Allerede lay-out og design peker mot det som nevnes som viktige element i postmodernismen. Det er ikke en uskyldig tilbakevending til barndom og fortid, men med en ironisk distanse, slik Eco nevner det. I tillegg opptar boka straks kontakten med det virkelige livet og forhold i samfunnet. Denne kontakten opprettholdes på mange måter gjennom romanen. Han skriver om gjenstander og navn som kan assosieres med gjenstander: Paul Davies' bok  (s. 24), bankebrettet (s. 60) og en liste over merkevarer (s. 179-180). Han trekker også inn virkelige hendelser som musikkvideoen med Alanis Morisette (s. 52-53) og reklamefilmer om klokker (s. 191-192). Han vedlegger faksimiler av dokumenter/papirer: Einstein-manuskriptet (s. 138), et håndskrevet dikt om tid (s. 190) og en fax med en plan for trevegetasjon i New York (s. 202-206). Det er også virkelige personer med i historien: Paul Davies (s. 24), Gary Fisher (mottoet og s. 39-40) og Ferdinand Finne (s. 54). Til slutt trekkes forfatteren av romanen inn i handlingen ved at svaret fra Paul Davies er stilet til Erlend Loe [s. 213].

Når det gjelder handlingsforløpet, er det enkelt og liketil framstilt. Her er ingen formeksperimenter, noe som Hutcheon poengterer som viktig med postmodernistisk kunst. "It is this concern for being understood that replaces the modernist concern for purism in form." (Hutcheon 1992, s. 89) Man kan lese romanen og få utbytte av den uten å kunne reglene for spillet rundt ironien, slik som jeg gjengir Eco i framstillingen ovenfor. Likevel er det liten tvil om at romanen skal forstås som lek og ironi. Forfatteren legger inn flere holdepunkt for at vi skal tolke dette som ironi. Når hovedpersonen hører på musikkvideoen (s. 52-53), beskrives dette kanskje uten et snev av ironi, men musikkvideoen er også en intertekstuell henvisning til Alanis Morissettes tekst "Ironic" . "Jeg sitter og ser ut i natten og er sentrallyrisk [...]" (s. 80) kan heller ikke ses på som annet enn en ironisk henvisning til diktanalyse fra skoletida. Leken er viktig både i handlingen og som tema. Når han leker med ballen (s. 17) og bankebrettet (s. 60), og sykler i skogen: "Det er morsomt å kjøre fort på stiene i skogen." (s. 40), gjenopplever han barndommen.

Ett aspekt som gjør en roman til postmodernistisk, kan være at den beskriver tematisk det postmoderne samfunnet eller den postmoderne tilstanden. Hutcheon nevner massekulturen (s. 78 og 83) og tapet av mening (s. 78) som typiske trekk ved det senkapitalistiske samfunnet. Som nevnt ovenfor, beskriver Lyotard, at de store fortellingene har mistet sin funksjon og sin kraft. Jeg har tidligere vist til at romanen har elementer av massekultur. I tillegg vil jeg vise til eksempler der "den store fortellingen" er tema. Morfarens fortelling om guttene som stjal epler, men som fikk anledning til å gjøre opp for seg (s. 20-23), kan ses på som en del av den store fortellingen om oppdragelse og om hva som er rett og galt. "Det er en historie om en god verden." (s. 20). Når han skriver "Det er også en historie om en god verden" (s. 64) er det historien om fuglen som gjengis. Fuglen døde, men det ble holdt skjult for broren. Når man ser den første fortellingen for seg, kan man tenke at hovedpersonen lengter tilbake til en rettferdig verden der ting enten var riktig eller galt. Det ville da kunne ses på som en lengsel tilbake, noen som Hutcheon mener er en modernistisk holdning. "Postmodernism differs from this, not in its humanistic contradiction, but in the provisionality of its response to them." (Hutcheon 1992, s. 78) Men sammen med den andre fortellingen om fuglen blir den ironiske avstanden til fortellingene etablert. To fortellinger til om hva som er riktig og galt, blir plassert inn i fortellingen side om side og dette kan tematisere oppløsningen av mening og moralske holdepunkter. Disse to fortellingene er "Crazy Love", om politikere på strippeklubb (s. 84) og de snille politimennene som kommer med julegaver (s. 85-86).

I sin framstilling av den postmoderne tilstanden trekker Lyotard fram hvordan kunnskap kan karakteriseres som en vare som er tilgjengelig for kjøp og salg. Jeg mener at denne tilstanden reflekteres i hvordan hovedpersonen blir mer og mer opptatt av Einsteins relativitetsteori (s. 123-127). Han setter sin egen interesse for dette opp mot fysikerens manglende interesse og kunnskap (s. 58-59). Hovedpersonen ser seg i sin fulle rett til å mene noe om tid der han på toppen av Empire State Building ringer en fremmed og forteller at tiden går fortere på toppen av bygningen (s. 197-198). Det faktum at Davies' bok om relativitetsteorien er med i historien, viser også hvordan vitenskapen blir en del av kunsten. Forfatteren ironiserer over vitenskapens forsøk på å gjøre alt til populærvitenskap. De siste eksemplene fra romanen illustrerer blant annet dette. Hovedpersonen er i krise og lager lister om alle mulige ting for å forsøke å skape sammenheng og mening. Disse listene kan også forstås som ironisk henvisning til typiske oppskrifter fra en rekke selvhjelpsbøker og nettsteder der nettopp det å lage lister framheves som viktige når man skal takle en vanskelig livssituasjon . Mange av listene i romanen blander sammen konkrete gjenstander med begreper:

Dette er det jeg ikke har:

- Planer- Begeistring- Kjæreste- Følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra til slutt- Et vinnende vesen- Klokke" (s. 14)

Avslutning

Erlend Loes roman Naiv. Super. kan regnes som en postmodernistisk roman. Jeg har vist at romanen kan tolkes som en ironisk framstilling av en ung mann i krise, ikke som en nostalgisk lengsel etter noe som var. Romanen beskriver den postmoderne tilstanden med kunnskap som en markedsvare og tilgjengelig for alle. Den enkle stilen understreker det tilforlatelige og uunngåelige i at verden er slik den er.

Det er tolkningen av slutten av romanen som til sist kan være avgjørende for om romanen er postmodernistisk eller ikke. Slutten er åpen og jeg sitter igjen med mange spørsmål. Byr det postmoderne samfunnet på et mangfold av muligheter, eller vil hovedpersonen trekkes inn i et alminnelig borgerlig liv med penger, hus, bil og kjæreste? Er det i så fall en lykkelig slutt? 

Litteraturliste

Eco, U. (1992). Postscript to The Name of the Rose: Postmodernism, Irony, the Enjoyable. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 73-75). London: Academy Editions.

               

Hutcheon, L. (1992). Theorising the Postmodern. Towards a Poetics. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 76-93). London: Academy Editions.

               

Jencks, C. (1992). The Post-Modern Agenda. I: C. Jencks (Ed.), The Post-Modern Reader (s. 10-39). London: Academy Editions.

               

Loe, E. (2011). Naiv. Super. Oslo: Cappelen Damm.

1. gang utgitt Oslo: Cappelen. (1996)

               

Lyotard, J.-F. (1986a). Answering the Question: What is Postmodernism? I: The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (s. 71-82). Manchester: Manchester University Press.

               

Lyotard, J.-F. (1986b). The postmodern condition: a report on knowledge. Manchester: Manchester University Press.

Heart of Darkness

Heterotopias in Heart of Darkness by Joseph Conrad

Oral presentation Spring 2011 at the University of Stavanger, Norway
by Aud Jorunn Hakestad

I have chosen to speak about Heart of Darkness by Joseph Conrad. My thesis for this presentation was how Joseph Conrad's depiction of Africa in this novella could be problematized from a post-colonial view. I looked into the text from the perspective of Michel Foucault's heterotopia and Chinua Achebe's view on racism in the novella. It was therefore important to analyse how places were represented; regarding the setting and the place as metonymy and metaphor. Finally I considered how this depiction influenced the thematised dichotomy light and darkness.

First, in this presentation I want to say how I understand Michel Foucault's article “On Other Spaces” The different places he writes about are both real and metaphors as well. The article says something about society and relations between humans, but as a metaphor the idea of other spaces could also be seen as a state of mind. That means that if we become aware of these structures of places and relations that Foucault points out to us, it can lead us to a different way of thinking. Using this philosophical and irreducable text in a literary analysis can be problematic, but I want to take the chance and use his perspective on the other spaces, the heterotopias in my analysis. These spaces can relate to all other places. Foucault uses the mirror to illustrate how a heterotopia can reflect other places and how all the real sites can be «simultaneously represented, contested, and inverted.» (Foucault 1986). 

The spaces in Heart of Darkness can be seen as heterotopias and in this way one kind of space can tell us about other spaces as well. Being at sea can tell us something about being ashore, for instance. The setting in the story is both at sea and in some brief periods ashore in Belgium and Congo. The frame story is set on board a boat and that is important. The anonymous narrator, one of the listeners to Marlow's story, tells us «Between us were [...] the bond of the sea. Besides holding our hearts together through long periods of separation, it had the effect of making us tolerant of each other's yarns - and even convictions.»  (Conrad 2005, p. 1891) The boat is in this respect the kind of heterotopia that can keep its experiences, dreams and thoughts within its limits. It is also a safe and familiar heterotopia both for the listeners and for Marlow. While reparing his boat at the Company's station, he calls the boat «my steamboat» (Ibid. p. 1912), he sleeps on board, as he explains «(I stuck to my salvage night and day)»; the boat is a she, a female and she has «made him love her» (p. 1910). Marlow even calls the boat his «influential friend» (p. 1910). The significance of Marlow staying on board most of the time is shown towards the end of the novel.

He goes ashore once at Kurtz's station to get Kurtz (p. 1937), and later Marlow refers to this experience like a «wrestle with death» and that he «had peeped over the edge himself» (p. 1942).

Going ashore is juxtaposed to being at sea and as I said earlier, Marlow - and his listeners feels more at home at sea. Marlow travels by sea to the sepulchre city, at the continent (Europe, that is), and after that he travels along the shore of Africa and up the river Congo. This sea journey is in itself a heterotopia - a floating kind of space as Foucault calls it.

Going ashore in the colony of Belgium, Congo, he goes into the space of the deviated; where norms are dissolved; where there are no efficiency, no gentlemanship, no humanity. The description of how the natives are treated are grotesque and disturbing. The last kind of space mentioned by Foucault and found in Heart of Darkness is the journey back in time, Foucault calls it a heterochrony. Marlow thinks that going up the river Congo «is like travelling back to the earliest beginnings of time» (p. 1914), and «travelling in the night of first ages» (p. 1916). The dichotomy of the present and the past is juxtaposed.

But besides being the setting of the story, the places can also have a metaphorical meaning or they can represent more than just the place, like a metonymy. The city at the continent reminds Marlow of «whited sepulchre» (p. 1896). The metaphor sepulchre gives the city, a new and expanded meaning, the city appears dead, but still light. White is the colour of innocence, but when one thinks of the process of whitewashing, the meaning could be washing away its sins or trying to hide away the dead and dark. And this city is a metonymy as well, it represents the trading company, the colonizer and the suppressors. Towards the end of the novella, when Marlow revisit the city, he is offended by their lack of knowledge, but have no intention of enlightening them.

The Africa and the African Conrad writes about are a metonymy for all Africa and the African people.When he tells about his passion for maps, the map represents the actual landscape, but the metaphorical meaning is more important here. It is the blank spaces that later on has been filled, and what it has been filled with he recognises on his journey; it is the Europeans, «the faithless pilgrims» (p. 1907), the Companies accountants and the exploring companies; all with their greed for ivory. Or as Kurtz says on his death bed: «The horror!»

Chinua Achebe reacts strongly to Conrad's depiction of Africa and the natives. He says that Conrad only uses the two binaries, silence and frenzy, throughout the novella and only varies the words. (p. 2709). It seems like it's when these descriptions are used metonymically, that Achebe reacts most strongly: «showing us Africa in the mass»(p. 2710) and when Africa is used «as setting and backdrop» it will eliminate the African as human factor. I think that Achebe is putting too much weight into the metonymical interpretation of the places but I still agree with him to some point. 

I agree that Marlow is a racist in his comments on the African and that Marlow obviously is using the discourse of the colonial system. Whether Conrad shares his protagonist' s view is another question. Conrad himself writes about the other and the margin from the centre of colonialism and he makes the reader aware of this by locating the frame story on board a boat in the river Thames. So I think the novella is also a critique on how the colonized are treated.

Achebe makes a point on the comparison between the Roman Empire and the British Empire. He sees it as an illustration on how the British have «conquered its darkness» while Africa is still wild and uncivilized. But these two empires can also be laid parallel in order to see similarities and give the colonizer a reminder on how it is to be colonized. Such comparing and juxtaposing is what Foucault thinks is possible in our time of space, in a heterochrony. Marlow predicts in a way the fall of the British Empire. It will only last a «flicker» of time. And several times throughout the novella he tells us about the patience of the jungle: «The high stillness confronted these two figures with its ominous patience, waiting for the passing away of a fantastic invasion.» ( p. 1914)      

I have given you some examples on how places are represented in the novella and showed why these places can be seen as heterotopias and Africa as a place of deviation. The deviated are the Europeans and it is their greed, their sick minds that in a way colour the landscape dark. They don't bring enlightenment, only artificial light. It is the effect of colonialism that reveals itself here. Marlow thinks of it as mistakes, that the right idea can redeem the conquest of the earth (p. 1894). He surely speaks from the heart of the empire. So, Conrad writes within the discourse of colonialism and today it would have been intolerable to write about Africa in such a way. But I think that the reason why the novella is still readable, is because Conrad searches the depths of the human mind, the darkness within us. The metaphorical heterotopias can show us that evil can be inside us all and with our background knowledge we can see that violence, oppression and inhumanity are a part of the colonial system. 

   

Sources:

Achebe, C. (2005). From An Image of Africa: Racism in Conrad's Heart of Darkness. In:           Greenblatt, S., Abrams, M. H.(2005). The Norton Anthology of English literature. Eighth            ed., Vol. 2. London: W. W. Norton & Company Ltd. Pp. 2709-2714

Conrad, J. (2005). Heart of Darkness. In: Greenblatt, S., Abrams, M. H.(2005). The Norton       Anthology of English literature. Eighth ed., Vol. 2. London: W. W. Norton & Company Ltd.     Pp. 1891-1947

Foucault, M. (1986). Of Other Spaces. In: Diacritics, Vol. 16, No 1 (Spring 1986) pp. 22-27. The          John Hopkins University Press. Found in the database J Stor 24^th of February 2011:       http://www.jstor.org/stable/464648

Prolog til Jimmen

Jimmen si helsing til morgonen

Jimmen utdrag fra begynnelsen

Min tid kommer

Jeg liker historier som har en så uventet slutt at jeg må bla tilbake til begynnelsen av boka for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor. Da jeg leste denne boka, fikk jeg en nummen følelse i hjernen. Noe ble holdt skjult for både meg og hovedpersonen, Hans Petter. Jeg følte at jeg burde forstå mer, og den spennende handlingen dro meg videre med en slags hypnotisk kraft. 

Et mobbeoffer

Hans Petter er blitt mobbet siden barneskolen. Nå, når han går på ungdomsskolen, har det blitt bedre. Han har nemlig lært å gjøre seg usynlig. Han sørger for at han aldri får gode karakterer. Han rekker aldri opp hånda, og lærerne og medelever lar ham være i fred. Det hjelper også at mora har sluttet å blande seg.

Men en dag sperrer klassens bølle, Andreas, døra for Hans Petter. Han er redd for at dette bare er begynnelsen og da ei jente han aldri har møtt før, tar kontakt men ham på chat-en, tror han at det er Andreas som gir seg ut for å være en annen.

Fera fra framtida


Men profilen, Fera, er altfor oppfinnsom til å være funnet opp av Andreas. Han består stort sett bare av muskler. Fera påstår nemlig at hun kommer fra framtida. Hun er ekspert på teknologi og kommunikasjon og har klart å hacke programmene. Nå kan hun snakke med folk fra fortida. Hans Petter blir mer nysgjerrig enn redd og han begynner å se fram til den daglige chat-en med Fera.

Hvorfor akkurat Hans Petter?


Men av alle interessante mennesker som har levd, hvorfor har hun valgt Hans Petter.

Det blir mer og mer spennende etterhvert som Hans Petters liv hjemme og på skolen henger mer sammen enn han kunne ønske og historien byr på noen skikkelige overraskelser.

Noen bøker som ligner? 


Dersom du liker denne boka, kan du glede deg til å lese andre bøker som ligner. Jeg foreslår Genesis av Beckett, en australsk bok om et dystert framtidssamfunn, eller Muren av Markus Midré og Flu Hartberg.
For noen år siden kom det en fantasybok om et skrekkvelde blant fugler, Alle fugler små. Den høres ikke  ut som en må-lese-bok, men den historien er sykt spennende.

Bokbloggturneen


Dette innlegget er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. Følg med på hva de andre skriver om boka og legg gjerne inn kommentarer. I går var det Julie som bablet om boka. I morgen er det Ungdomsboka sin tur.