Jean-Paul Sartre og de sosiale media
Innledning
Jean-Paul Sartres tanker var betydningsfulle i hans samtid og han mente selv at filosofi ikke bare var en tenkning, men skulle kunne anvendes og prøves ut, filosofien skulle situeres i ei samtid. Sartre var altså en samfunnsengasjert person, som satte friheten høyest. Hans revitalisering av Karl Marx' tanker og hans eksistensialisme ble viktige for det såkalte studentopprøret på slutten av 1960-tallet. Men Sartre er nå tilbake i rekken av historiske filosofer og tenkere. Jeg har undret meg over om Sartres tenkning kan anvendes på nåtida, og vil med denne oppgaven forsøke å finne eksempler fra vår tid der hans tanker om menneskets eksistens og menneskets frihet kan anvendes for å forstå oss selv og vår tid bedre.
Mye har forandret seg på et halvt århundre og den teknologiske utviklingen har kanskje ført til de mest iøynefallende endringene. En av disse endringene er den informasjons- og idéutvekslinga som foregår på verdensveven og jeg har derfor valgt å se nærmere på den mellommenneskelige kontakten i de sosiale media, med størst vekt på det mest populære sosiale mediet i Norge, nemlig Facebook. Noen av de kritiske spørsmålene til de sosiale media er hentet fra Jaron Laniers bok You are not a Gadget. A Manifesto. (Lanier 2011) og
Marion Thalos' essay «Why I am not a Friend» (Thalos 2010). I tillegg til å lese noen av Sartres tekster, fant jeg det fort nyttig å lese ulike framstillinger av Sartre's tenkning.
Sartre og eksistensialismen
Eksistensen før essensen
Sartres uttalelse om at «eksistensen går forut for essensen» (Sartre 1993,s. 10) innebærer at mennesket er og skaper seg selv, utvikler seg gjennom å være, slik at hva et menneske er, er det hun blir. For den gudløse eksistensialisten fins ingen Gud som har skapt mennesket og som har en plan for menneskets liv. Heller ikke ting, gjenstander og hendelser er der for mennesket eller med noe som helst formål utenfor tingen selv. De er der bare, er-i-seg, og oppdages av mennesket som objekter fordi mennesket kan negere det. Hun kan si at hun ikke er den gjenstanden, den er derfor en ytre ting, noe utenfor henne selv.
Dag Østerberg framstiller Sartres begrep om bevisstheten i seks tilstander. Disse seks tilstandene sier noe om på hvilke måter mennesket er bevisst på seg selv, sine omgivelser og de andre på (Østerberg 1980, s. 9):
1. Mennesket oppdager sine omgivelser ved å negere; hun kan tenke at hun selv ikke er dette og tenker om dette som noe utenfor seg selv.
2. Når mennesket har en intensjon, vil verden framtre i lys av denne planen og derfor framtrer den annerledes for henne enn for et annet menneske med en annen plan. Verden eksisterer likevel ikke som en følge av at mennesket registrerer den, men hun er i relasjon til denne verden, som bare er-i-seg.
3. Samtidig som mennesket blir seg bevisst noe, blir mennesket også bevisst at det blir bevisst noe. Bevisstheten er da først posisjonell, det vil si rettet mot et objekt, men blir ikke-posisjonell når den rettes mot det å være bevisst.
4. Men bevisstheten innebærer også en motsigelse. Den er det den ikke er og er ikke det den er. Den er en væren-for-seg.
5. Begrepet faktisitet er knyttet til ytre forhold rundt mennesket. Ikke bare fysiske forhold, men hele konteksten rundt menneskenes liv, også psykologiske, historiske og samfunnsmessige forhold. Men faktisiteten gjelder ikke disse forholdene slik de oppfattes av mennesket selv, men heller slik en annen vil se dette menneskets relasjon til forholdene det lever under.
6. Mennesket opplever en mangel som får det til å strebe mot å bli hel. Menneskets prosjekter er å skape mening i verden og mening for seg selv. Denne meningen må gjenskapes hele tida.
Dømt til frihet
Mennesket har valgmuligheter, men friheten kan ikke velges, den er. Vi er dømt til frihet fordi det ikke finnes noen verdier vi kan bygge på og vi skaper oss derfor vårt eget liv og vår egen framtid. Med denne friheten følger et stort ansvar. Vi er selv ansvarlige for de valgene vi tar. Erkjennelsen av dette ansvaret skaper eksistensiell angst og veien ut av denne angsten må tas i ensomhet. Selv våre planer må legges uten håp. Angst, ensomhet og håpløshet regner ikke vi som en del av det gode livet, men for Sartre er slike følelsesmessige tilstander konsekvensen når vi oppdager at friheten, ansvaret, det uavklarte og til slutt døden er en naturlig del av å eksistere.
Menneskelivet som prosjekt
Det vikigste for mennesket er å leve autentisk. Det vil si å ta fullt ansvar, å akseptere at det er gjennom handlingene vi viser hvem vi er og hva vi står for. Det vi tenker og føler, må gi seg uttrykk i handlingene. Vi må også leve i den tida vi er i og under de forholdene vi er underlagt. Et autentisk menneske setter pris på friheten og ansvaret og må velge og ta nye valg hele tida. Det motsatte av autentisitet er hva Sartre kaller ond tro. Når man lever i ond tro, flykter man fra friheten, unnskylder sine handlinger og lever uten å følge noen plan.
Valgene man tar er ikke bevisste valg, men mer en del av et subjektivt livsprosjekt som er mer eller mindre bevisst. Å la være å velge er også et valg. Et livsprosjekt virker sammen med faktisiteten og møter motstand i den. Sartre kaller det for frihetens paradoks: «Frihed findes kun i situationen, og situationen findes kun i kraft av friheden» (Thomsen 2001, s. 50)
Å ta ansvar for sine handlinger, innebærer også å ta ansvar for alle mennesker. Våre handlinger blir forbilder for andre. Sartre mener at man alltid bør spørre seg selv: «Hva ville skje hvis alle mennesker gjorde som jeg?» (Sartre 1993, s. 13). Ikke at det hos Sartre menes et kategorisk imperativ som hos Immanuel Kant , men det er et imperativ som skapes underveis av den enkelte.
Møtet med den Andre
Idet jeg møter den Andre, ser jeg ham som et objekt blant andre objekter. Men jeg oppdager at dette ene objektet (mennesket) er i relasjon til sine objekter og den er en annen enn min relasjon. Jeg opplever en desentrering der den verden hvor jeg var i sentrum, fortsatt er der, men fjernt fra meg. «Alt er på plass, alt eksisterer fortsatt for meg, men alt har gjennomgått en usynlig og størknet flukt henimot et nytt objekt.» (Sartre 1980, s. 106).
Den andre ser også på meg som et objekt, men hans virkelighet fjerner seg også fra ham. Det er umulig å være objekter for hverandre så det er en annen form for objektivitet. I første omgang ser jeg ham som et objekt som er i relasjon til sin verden, men som samtidig ser det jeg ser. Jeg har derfor en mulighet til å bli sett av den Andre. «Det er i og gjennom avdekkingen av min væren-som-objekt for den andre at jeg må kunne gripe nærværet av hans væren-som-subjekt.» (Sartre 1980, s. 107) Å bli sett av den Andre og å se den Andre blir altså muligheten i et menneskemøte.
Blikket har altså en viktig betydning hos Sartre. Blikket blir formidleren av hvordan andre ser på meg og gjør meg i stand til å se meg selv. Jeg oppnår en bevissthetstilstand som rettes mot en væren-for-den-andre og ved å møte den Andres blikk, anerkjenner jeg den Andres frihet. Sartres tanker om menneskemøter, kan sammenlignes med Martin Bubers Jeg og Du. Sartre tenker at forholdet mellom mennesker er sekundært og at det er individets frihet som betyr mest. For Buber er forholdet det opprinnelige og umulig å velge bort, valget står mellom å ha et forhold til et du, jeg-du, eller til et det, jeg-det. Begge er imidlertid opptatt av å beskrive vanskene i et forhold. Buber tenker at et inderlig og ekte jeg-du-forhold alltid står i fare for å bli et jeg-det-forhold. For Sartre ligger vanskene i å erkjenne seg som et bevisst og handlende menneske (subjekt) og samtidig anerkjenne seg som et objekt for den andre uten å risikere å miste seg selv som subjekt.
Vi - oss
Vi, altså vi mennesker i samvær med andre, kan ikke regnes som en intersubjektivitet. Det er som objekter for en Tredje vi hører sammen. Når jeg som en del av et vi, oppfatter meg som en del av en gruppe subjekter, er det bare en subjektiv oppfatning som ikke behøver å deles med andre. Sartre illustrerer dette ved å beskrive mennesker på en undergrunnsstasjon De har alle en plan om å bytte tog. Personene som bytter tog, handler da som et man, en hvem som helst (Sartre 1980, s. 230). Andre ganger er det noe vi gjør sammen eller en ytre handling som tiltrekker vår oppmersomhet, som gjør oss til et vi, en gruppe subjekter. Men samhørighet og gjensidighet kan mennesker bare kjenne når de er objekter sammen. Det er skammen og fremmedgjøringen vi har felles, som gjør at vi kjenner oss som et oss. Klassebevisstheten hos den undertrykte klassen gir Sartre som eksempel på et oss i forhold til undertrykkerne (Sartre 1980, s.227).
Den digitale verden
Å handle i ond tro
Internett knytter sammen folk fra alle kanter av verden. Med verdensveven har vi fått en «verden» som er parallell med vår egen og begreper som cyber-space, IRL (In Real Life) viser denne todelinga. Den er blitt en del av vår kontekst og faktisitet der vår frihet både kan møte motstand og finne muligheter. Skal vi følge Sartre, må vi si at den digitale verden er-i-seg og det er vi med vår frihet og våre livsprosjekt som gir dette i-seg mening og innhold for oss. Men i sci-fi- og teknokrat-kretser er mange opptatt av meningen med teknologisk utvikling og gir dette i-seg retning og mening i seg selv. Et framtidsscenario som opptrer både i fiktiv diktning og i teknologisk forskning, er å utvikle kunstig intelligens som kan utvikle seg selv til å bli overlegen mennesket. Med denne mystifiseringen av tingene blir tingenes væren-i-seg tildekket og forskerne må sies å være i ond tro. En annen alminnelig oppfatning er at programvare og web-design er noe teknisk som er totalt apolitisk og nøytralt. Å ikke vedkjenne seg at utvikleren har stått overfor mange valg og at disse valgene er subjektive, er også å handle i ond tro. Det er lett å se at utviklerens valg har innflytelse på mange mennesker. Jaron Lanier er en skeptiker som har vært og er sentral i utviklingen av programvare som brukes på internett. Han sier: «If you love a medium made of software, there's a danger that you will become entrapped in someone else's recent careless thoughts.» (Lanier 2011, s. 22) En god porsjon skepsis er altså en nødvendighet for å kunne stå fritt i sine valg. Sartres eksempel fra produksjon av varer er nyttig for å beskrive produksjonen av programvare. Produsenten har en intensjon om hvordan varen skal brukes og en «bruksanvisning» følger med, men det står enhver fritt å anvende produktet på en annen måte enn det som er bestemt. Dersom det står «utgang» på en dør og «inngang» på en annen dør, må vi selv velge om vi vil gå ut gjennom den ene eller den andre døren. Grunnen til at vi har et valg, er at det er et menneske som har valgt før oss. Inngangsdøren har ikke noe med selve materialiteten til døra å gjøre. «Den som ikke har erfart den andre, vil ikke på noen måte kunne skille det framstilte objektet fra den rene materialiteten til en ubearbeidet ting.» (Sartre 1980, s. 234). Slik jeg forstår dette, kan en føle seg mindre fremmed til og med overfor noe så teknifisert og vanskelig som en programvare, dersom man er oppmerksom på at det er mennesker som har skapt den.
Mennesket i web 2.0
Web 2.0 er et begrep som omfatter programmer og web-design som utformes med tanke på kommunikasjon mellom mennesker på internett og tilrettelegger møteplasser på nettet. 2.0 henspeiler på den vanlige betegnelsen for en neste versjon av en programvare. Begrepet brukes gjerne synonymt med sosiale medier, men web 2.0 brukes mer om systemet bak mens sosiale medier eller nettsamfunn betegner bruken av dette systemet.
Nettsamfunn er en viktig del av vår hverdag, og slik en del av faktisiteten der det frie mennesket kan utfolde seg. Facebook er det største nettsamfunnet i Norge. I 2009 var 47 prosent av Norges befolkning innom et nettsamfunn på en gjennomsnittsdag (SSB 2010). Et menneske som vil leve autentisk og ikke være i ond tro, kan altså ikke stille seg likegyldig til den digitale hverdagen. Hun må aktivt velge å delta eller la være og samtidig tenke at valget hennes kan være til eksempel for andre. Det er vårt livsprosjekt som avgjør om og hvordan vi vil delta i det sosiale mediet. Noen av oss kan oppleve Facebook som en hindring for vår frihet, andre igjen opplever Facebook som en arena der vi kan utfolde oss. Mariam Thalos ser på Facebook som ødeleggende for virkelig sosial kontakt der begrepet «venner» har mistet betydning. En persons liv kan ikke bli framstilt på en ekte måte innenfor et slikt medium. «Thus they inhibit rather than foster development of Self. Facebook is not a place of true freedoms.» (Thalos 2010, s. 87). Men er det likevel mulig å leve autentisk i en digital virkelighet? Hvis man velger å delta på Facebook, handler en da i ond tro?
Jeg tror at man kan leve autentisk også gjennom Facebook. Men som jeg har vært inne på tidligere, krever det et våkent og kritisk blikk på selve mediet der man stiller seg spørsmål om hvordan dette mediet virker på oss. Da kan ens egne handlinger bli eksempler for andre. Vi må ikke gjøre oss dummere og redusere oss selv for å tilpasse oss en begrenset programvare. Laniers forslag til hvordan man kan tydeliggjøre seg som person på nettet, og leve autentisk, kan være handlinger til etterfølgelse:
- «Don't post anonymously unless you really might be in danger.
- If you put effort into Wikipedia articles, put even more effort into using your personal voice and expression outside of the wiki to help attract people who don't yet realize that they are interested in the topics you contributed to.
- Create a website that expresses something about who you are that won't fit into the template available to you on a social network site.
- Post a video once in a while that took you one hundred times more time to create than it takes to view.
- Write a blog post that took weeks of reflection before you heard the inner voice that needed to come out.
- If you are twittering, innovate in order to find a way to describe your internal state instead of trivial external events, to avoid the creeping danger of believing that objectively described events define you, as they would define a machine.» (Lanier 2011)
Den andre i web 2.0
Facebook er en del av det store nettverket på internett og kan ikke ses på som et adskilt fenomen. Stadig flere deler tanker gjennom å skrive og chatte i sine kanaler og det å delta på Facebook blir en del av det digitale livet. Men blir det menneskemøter av det? Eller er det bare tilsynelatende og overfladisk? Thalos viser til Sartre når han begrunner sitt valg om å ikke være «venn» på Facebook. Et ekte menneskemøte kan finne sted når en kan være-for-den-andre i stedet for å være-for-seg. Han spør seg om man kan erfare den andre som mer enn et objekt når et møte gjennom blikket aldri finner sted. (Thalos 2010, s. 79). Jeg mener at et slikt møte gjennom blikket kan ha funnet sted i virkeligheten, for «venner» på Facebook er mennesker man faktisk har møtt. En væren-for-den-andre kan derfor være etablert i virkeligheten og opprettholdes på Facebook. Men jeg deler delvis Thalos' syn på det overfladiske ved Facebook. Når hundrevis skriver inn sin «status» på Facebook kan det sammenlignes med Sartres eksempel fra togbyttet på undergrunnsbanen. Både togpassasjerene og «vennene» på Facebook opptrer som et man, de handler side om side uten å egentlig være sammen. Men slik jeg ser det, er dette bare «veien» mot den enkeltes egentlige prosjekt. Idet du mottar en reaksjon, «NN liker dette» eller kommentarer, er det et møte. På Facebook kan vi altså stille med vårt eget livsprosjekt og som i det virkelige livet, møte andre med deres livsprosjekter.
Et annet moment i Thalos' innvendinger mot Facebook er at han ser for konkret på Sartres beskrivelse av blikket. Som en innledning til orienteringen om klassebevisstheten, skriver Sartre: «Det er tilstrekkelig at den detotaliserte-totaliteten «menneskeheten» eksisterer for at et eller annet mangfold av individer skal kjenne seg som oss i forhold til alle andre mennesker eller en del av dem, enten disse menneskene er «fysisk tilstede» eller de er virkelige, men fraværende.» I noen sosiale medier møter man nye mennesker som ikke er fysisk tilstede. Møtet kan skje i diskusjonsgrupper som man er medlem av, gjennom kommentarer til et blogginnlegg og man vil kanskje aldri treffe disse menneskene i virkeligheten. Det som da må undersøkes, er ikke om «blikket» mangler, men i hvilke av disse sammenhengene det er mulig for en enkeltperson eller gruppe å føle seg som objekt og være-for-den-andre. Det at subjekter kjenner samhørighet, er som tidligere nevnt, ikke en værensform, men en oppfatning den enkelte har. En gruppe mennesker må kjenne seg som objekter overfor noen og gjennom å være objekter for andre, har de samhørighet.
Eksempler på en slik oss-samhørighet kan være å «like» diverse aksjonssider på Facebook for dermed å vise at du støtter dem når de har opplevd noe urettferdig og galt. Det kan være noe så hverdagslig som samstemt misnøye over busselskapet som behandler oss brukere så dårlig eller store og alvorligere saker som forfølgelsen av personene bak Wikileaks. Wikileaks-nettstedet står for anonyme avsløringer av stats- og bedriftshemmeligheter. Da anklagene kom mot talsmannen deres, Julian Assange, var det store protester på blant annet Facebook. Andre aksjonsgrupper, som Anonymous, går til angrep på selve systemet ved å hacke seg inn på datamaskinene til regjeringer og store selskaper hvis de gjør noe som de mener er forkastelig.
Oppsummering og konklusjon
Mitt forsøk på å bruke Sartres tenkning på å forstå de sosiale media bedre, har ført til svar på noen spørsmål, men gir enda mer å undre seg over. Sartres tanker er nyttige for å forstå hvorfor vi føler oss fremmede i en teknologisk og digitalisert hverdag. Når vi blir klar over og oppmerksomme på at det er mennesker bak maskinene og programvaren, kan det bidra til at vi føler oss tryggere og vi står friere til å kritisere og ta programvaren i bruk slik vi selv ønsker det. Jaron Laniers forslag til handlinger hver enkelt kan gjøre, understreker viktigheten av at hver enkelt handler, selv i et nettsamfunn som består av millioner av brukere. Mennesket i web 2.0 kan utfolde seg i frihet, men må handle og ta sine valg ut fra de begrensningene og mulighetene som det sosiale mediet gir. Om det blir ekte menneskemøter er også avhengig av situasjonen og ditt livsprosjekt i møte med andres livsprosjekter.
«Før man lever, finnes ikke livet, det er en selv som må gi det en mening, og verdien er ikke annet enn denne meningen man velger. Derav ser man at det finnes en mulighet for å skape et menneskelig fellesskap» (Sartre 1993, s. 37)
Litteraturliste
Lanier, J. (2011).
You are not a Gadget : A. Manifesto. New York: Vintage. E-book edition.
Sartre, J-P. (1993)
Eksistensialisme er humanisme. Oslo: Cappelen
Sartre, J-P. (1980). Erfaringer med de Andre. Kapitler om sosiale relasjoner, i utvalg fra L'etre et le néant. Utvalg og innledning ved Dag Østerberg. Oslo: Gyldendal
Spangen, I.C. (2007).
Referansehåndboken. Oslo: Spartacus.
Statistisk sentralbyrå (2010) Internett. I: Norsk Mediebarometer 2010. Lokalisert på verdensveven 260411:
http://www.ssb.no/medie/sa121/internett.pdf
Thalos, M. (2010). Why I am not a Friend. I:
Facebook and Philosophy : What's on your Mind. Edited by D.E. Wittkower. Illinois: Open Court. Kindle edition.
Thomsen, H.J. (2001).
Sartre. Århus
Østerberg, D. (1980). Innledning. I:
Erfaringer med de Andre. Kapitler om sosiale relasjoner, i utvalg fra L'etre et le néant. Utvalg og innledning ved Dag Østerberg. Oslo: Gyldendal