Eventyrlig konspirasjon!

Har du hatt mareritt? Trur du at noko har tatt over styringa over deg sjølv? Les boka, løys gåta og redd verden! står det på omslaget. Mørkeboka av Sigbjørn Mostue er ikkje ei historie ein les frå byrjing til slutt. Eg måtte på ein måte bygga historia sjølv ved å setja saman alle bitane som finst i boka. Og spanande blei det.

Dei overnaturlege, nissar, troll og byttingar, er rundt oss overalt. Wilma er hovudperson i boka og etterkvart skjønar både eg og ho at ho ufriviljug er dradd inn i noko stort og farlig. Kampen om Mørkeboka er i gang. Forfattaren Mostue har fått ei farlig oppgåve. Han må offentliggjera dei hemmelige dokumenta slik at konspirasjonen kan bli avslørt. Trolla må opp i dagen. Papira viser at den hemmelege tenesta har overvåka alt og alle som kan ha noko med saka å gjera og i desse dokumenta er alt samla: SMS-ar og chat på nettet, dagbøker og brev og fortrulege samtalar mellom lege og pasient. Men kva er formålet deira? Vil dei ha tak i Mørkeboka for å øydeleggja henne?

Å lesa denne historien er som sagt annleis enn å lesa ei anna bok. Teksten førte meg til nettstader, fake og ekte. Det er meir mellom himmel og jord enn me trur og det er meir mellom sidene i denne boka enn eg fekk med meg, trur eg. Prøv du óg å sjå om du får løyst gåta.

Denne bokmeldinga er ein del av bokbloggturneen som Cappelen Damm har. I går var det Karin som skreiv om boka. I morgon er det Elin sin tur.

Sigbjørn Mostue har skrive ein fantasytrilogi som heiter Alvetegnet. Serien er veldig populær på Sola folkebibliotek og sikkert andre bibliotek også. Her er ikkje orkar og drakar, men "våre overnaturlige vesen"; nissar og troll. Det gjorde det ekstra artig å lesa. Og eg må innrømma at eg likar betre bøker med ein vanlig gang frå byrjing til slutt. Eg vonar at Mostue har fleire gode historier å komma med. Mørkeboka er ikkje ein del av serien sjølv om det står Alvetegnet på ho. Ho må vel meir kallast ei spin off-bok.

Genesis - framtid og dystopi

Genesis er ei historie eg måtte lesa seint slik at eg fekk med meg alt. Og likevel fekk eg det ikkje med meg! Ein stad i boka kom ein dramatisk vending som gjorde at eg bladde febrilsk bakover. Kva var det eg las? tenkte eg. Det eg allereie hadde lese, tydde plutseleg noko anna.

Neste tanke var at dette er gøy. Eg likar overraskingar, men her blei eg òg utfordra på fordommane mine. I tillegg blei eg stilt framfor moralske dilemma: Kunne eg drepa for å redda eit uskuldig liv? Ville eg opponert mot eit strengt regime med fare for mitt eige liv?

Eg har valt ei forsida til ein engelsk versjon for di ho fortel noko anna om boka enn det den norske gjer. At bøkene har ulike forsider, tyder på at ein kan leggja mykje i teksten. Boka er smart skriven og det beste av alt - ein føler seg skikkelig klok når ein skjønar litt av det som ligg under teksten og mellom linjene. Fleire dager og veker etter eg har lese boka, oppdagar eg artige vriar som gjer handlinga annleis enn når eg las fyrste gongen. Gjennom teksten er det spor som viser mot slutten. Men det diskuterer me når du har fått lese boka. Her kjem eit kort resymmé og utdrag som ein smakebit på det du får oppleva.

Anaximander skal til opptakseksamen på Akademiet. Den nære historia er temaet og ho har valt å fortelja om helten sin, Adam Forde. Ho har brukt tre år saman med rettleiaren sin, Perikles, på å læra alt om han. Dei som står til eksamen blir tatt opp på akademiet. I denne tenkte framtida, er det Akademiet sine tenkarar som styrer landet og berre eit fåtal kan komma inn. Me får lesa om Anax sine tankar og draumar og når ho fortel, får me greie på det som skjedde ein gong. Adam Forde blei ein opprørar og samfunnet straffa han med å la han vera saman med Art(ificial intelligence) - ein prototyperobot med kunstig intelligens. Adam samtalar svært motviljug med Art og Art syg liksom klokskap og menneskeleg tenkeevne ut or han.

"Så hva er det du har som jeg ikke har?" sa Art utfordrende. "Bortsett fra en tendens til å forfalle?"
"Jeg lever," sa Adam. "Noe jeg er sikker på du ville satt pris på hvis du visste hva jeg snakket om." "Definer å leve," sa Art, "før jeg fastslår at du er for dum til å snakkes til." "Nå frister du meg," svarte Adam. "Du klarer det ikke, sant?" [...] "Livet er å lage orden av kaos. Det er evnen til å ta opp energi fra verden utenfor for å skape form. For å vokse. For å formere seg. Dette kan du ikke forstå."

Bokbloggturnéen er Nina i Cappelen Damm sitt påfunn og eg er veldig glad for at eg fekk vera med. I går skreiv Aud på Ungdomsboka - bloggen til Jær-biblioteka. om boka Genesis. I morgon skriv Kristine Kaizer på http://kristinekaizer.wordpress.com/.

Du kan ta del med kommentarar på bloggane. På facebook kan du bli med på ein konkurranse og vinna ein bokpakke. Har du lyst til meir, til dømes å bli med i neste bokbloggturné, kan du ta kontakt med Nina.

Bokbloggturné - Genesis

Jeg har vært så heldig å få bli med på enda en bokbloggturne i regi av Cappelen Damm. Det er min tur den 19. september, men både før og etter skal andre bloggere skrive om boka Genesis. Følg med på facebook:

http://www.facebook.com/pages/Bokbloggturneen/71077339976?ref=mf

Spennende, trist og uventa!

The Host, Verten på norsk, sci-fi-roman med en veldig uventa vri på kjærlighetshistorien.
Jeg grøsset da jeg leste om Speiderne, et slags politi som leter opp virkelige mennesker. Alien, noen små vesener tar kroppen til mennesker og alt menneskelig blir utslettet. Hva skal vi vel med menneskenes konflikter, kriger og frykt? Men hva hvis mennesket ikke vil slippe taket? Kan en alien kjenne medfølelse?

Et viktig valg

Takk til Ladybug som var førstemann i bokbloggturneen til Cappelen Damm. Jeg er også så heldig at jeg får være med. Historien er så trist, men også koselig. Jeg smilte for meg selv, hikstet litt og holdt pusten mens jeg leste. Og så ble jeg forarget når bokstavene av og til ble veldig utydelige gjennom tårene. Jeg måtte få vite hvordan det gikk videre. Mitt innlegg legges også inn på bloggen ungdomsboka som er en fellesblogg for biblioteka på Jæren. Jeg gleder meg til Ninas blogginnlegg i morgen.

Kan ett døgn i et menneskes liv være så viktig?

Mia er lykkelig. Hun har ei bestevenninne, en kjæreste som spiller i et rockeband, er flink på skolen, har verdens beste foreldre og lillebroren Teddy, som hun liker best av alle. Hun spiller cello og elsker klassisk musikk. Vil hun miste alt det andre hvis hun satser på en musikkarriere? Det vanskelige valget tenker hun på mens Beethovens cellosonate nr. 3 spilles i bilradioen.
Så blir plutselig alt det viktige helt ubetydelig.

Boka skifter mellom hva Mia opplever i løpet av dette døgnet og tilbakeblikk fra Mias liv. Disse tilbakeblikkene gjør at jeg blir godt kjent med alle rundt Mia og jeg identifiserer meg med henne og tenker som henne når hun skal ta sitt viktige valg.

Det er morsomt å lese om hvordan Kim og Mia ble bestevenner og gøy når de deler folk inn i kategorier:

Det er folk som liker klassisk musikk. Folk som liker pop. Det er byfolk. Og bygdefolk. Coca-drikkere. Og Pepsi-drikkere. Det finnes fanatikere og fritenkere. Jomfruer og ikke-jomfruer. Og det er sånne jenter som har kjærester på high school, og de som ikke har det. Kim og jeg har alltid gått ut fra at vi begge tilhørte den siste kategorien. s.91.

Det er koselig å lese om Mias foreldre. De snakker om alt mulig og støtter Mia si cellospilling selv om de selv er hekta på rockemusikk. Lillebror Teddy er veldig glad i Mia og vil at hun skal lese for ham, spille vuggesanger på celloen og gi magiske kyss når han har slått seg. På den store hagefesten tenker Mia at "det er sånn det er å være lykkelig" s. 181. Musikerne tar fram instrumentene og vil at Mia skal spille med dem, ikke opptre for dem. Men det blir dystert og skremmende når de snakker om begravelser. Moren som vil at hun og mannen dør raskt og samtidig (når de er 92) og at Mia skal spille i begravelsen.

Forholdet til Adam er i begynnelsen ganske problematisk. Jeg håper at de får hverandre, men jeg forstår også tvilen hun kjenner. Det er kanskje håpløst når han spiller i rockeband og hun egentlig ikke liker rock? "Når jeg var sammen med Adam, følte jeg meg foretrukket, utvalgt, spesiell, men det fikk meg bare til å undre hvorfor meg? enda mer." s. 79

Jeg forstår heller ikke hvorfor boka sammenlignes med Twiligh-bøkene, men kjærlighetshistorien er i alle fall like intens. Temaet ligner mer på Erlend Loe sin bok "Muleum", men har ikke så mye sinne i seg. Det varme, mellommenneskelige i boka minner heller om "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda og skrivestilen til Gayle Forman ligner også på denne forfatteren. Hovedpersonen Mia minner meg om den viljesterke Tessa i "Før jeg dør" av Jenny Downham.

Boka lanseres som ungdomsbok, men passer like godt for foreldre og besteforeldre.

Kjøleskaproman

Tenk at lapper på kjøleskapet kan bli en så bra roman!

Lappene gjør at boka blir morsom å lese.



Jeg føler meg lur når jeg klarer å tyde hva som skjer mellom hver gang de skriver lapper til hverandre. Mum er ei travel yrkeskvinne og Claire-Bear er opptatt med venner og skole.

Historien er veldig trist, men litt koselig også.

Et spørsmål: Hvorfor tror kvinner at andre forstår det som er mellom linjene - det som ikke blir sagt? Populært kalt: Gjett hvorfor jeg er sur-leken.

Boka fins bare på engelsk ennå, men er ei super bok å lese hvis du vil ha ei lettlest engelsk bok.

Handleliste:
Boka Life on the Refrigerator Door
Papirlommetørkle
En pose smågodt

P.S. Send kjæresten din ut! På bowling eller noe sånt.

Veien mot sør

Jeg ble skremt og urolig og fikk mareritt av å lese Veien av Cormac McCarthy.

Far og sønn er på vei mot sør for å slippe unna vinteren. De er kledd i filler og skyver på ei gammel kjerre. Faren har montert speil på slik at han kan se om noen bander nærmer seg dem bakfra. De passerer byer i ruiner, utbrente skoger og svartsvidd jordbruksland. Alt er øde i framtidsUSA. Men historien er ikke bare stygg og fæl: McCarthy er som en allmektig far som ser kjærligheten og omsorgen mellom far og sønn.

Etter å ha lest fire romaner av forfatteren, og sett filmen "Ikke noe land for gamle menn", ser jeg enda tydeligere hva prosjektet hans er: Å skildre helstøpte og moralske mennesker i en grusom verden.

Dette prosjektet gjør lesinga av bøkene hans til en risikosport. Uten sikkerhetsnett møter jeg den ene grusomheten etter den andre. De moralske spørsmålene stilles av gutten: Are we the good guys? Når de forlater en liten gutt eller lar være å hjelpe en gammel mann, spør han: Are we still the good guys? Er det setninger som dette som gjør at jeg som leser tåler jævelskapen og fortsetter å lese? Jeg opplever i alle fall håpet som fortsatt er i faren og sønnen? Det jeg også undrer meg over er den store respekten gutten har - hos faren og forfatteren. Han lever på like fot som den voksne. Gutten lar ofte faren få rett:

We wouldn't eat anybody, would we?
No. Of course not.
Even if we were starving?
We're starving now.
You said we weren't.
I said we werent dying. I didn't say we werent starving.
But we wouldn't.
No. We wouldn't.
No matter what.
No. No matter what.
Because we're the good guys.
Yes.
And we're carrying the fire.
And we're carrying the fire. Yes.
Okay.

Her er sterk moral, men ingen moralisme. Håp, men ingen framtid.
Filmen kommer i løpet av 2009. Sjekk ut bilder m.m. på http://www.imdb.com/title/tt0898367/ Skuespillerne Viggo Mortensen, Michael K. Williams (Omar i the Wire) lover bra.