Det er morsomt, kynisk og respektløst når han skriver om sin familie. Foreldrene snakker gebrokkent svensk, mora lager mat hele dagen, faren er grønnsakshandler uten ambisjoner og de går på sosialen når det er tomt for penger, men er det lov til å le av dette? I kapitlet om slektstreffet får vi vite at slekta er akkurat slik som vi forventer av innvandrere, kvinnene er i bakgrunnen og lager mat, mens mennene diskuterer politikk. Her er til og med den kriminelle fetteren som smugler sprit og dop. Det er morsomt når våre fordommer stilles opp på den måten. Men jeg vil rå deg til å le av begynnelsen, for journalene til Svenhammed blir jævligere etterhvert og temmelig triste.
De tre ungdommene Chino, Mel og Svenhammed er temmelig utafor alt som skjer. Når alt går skeis og folka rundt dem blir utålelige, stikker de til et Volvo-bilvrak nede ved vannet. Der hører Svenhammed for første gang en låt som gir ham frysninger: Den tunge stemmen hadde meg helt i sin makt. Som om den sa noe jeg følte, sånn man pleier si at bra låter gjør. Det er nok Ulf Dageby sin låt "Barn av sin tid" fra 1978 han hører:
Ödmjuka bracka
som bugar för överheten
Du skickar snuten på ungar
sen sover du snällt
i borgarsmeten
Blev du rädd nu, fega fan, för ditt eget barn???
Jeg tror forfatteren trekker inn denne teksten for å vise at det ikke bare er innvandrerungdommer som føler seg misforstått og utafor. Denne sangen er skrevet for over tretti år siden og føles like aktuell? Sammen med navnet Svenhammed kan det vise oss at problemene ungdommer møter, gjelder alle som vokser opp på feil side av veien, ikke bare innvandrerungdom.
I går var det Askeladden som skrev om boka. I morgen er det Lena som skal blogge. Hvis du vil finne ut mer om bokblogginga, kan du sjekke ut http://www.bokbloggturneen.com/ eller besøke facebook-sida.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar