Cormac Mc Carthy oppdaget jeg ikke før nå, dessverre. Jeg så filmen "Ikke noe land for gamle menn" før jul. Den var fantastisk spennende og var en nydelig historie om en sheriff som jaktet på en kynisk massemorder totalt blottet for følelser. Jeg tenkte at det går vel ikke an å lage en så nydelig film med et så grusom tema. Dermed måtte jeg lete fram bøkene til forfatteren som sto bak. Boka "Ikke noe land for gamle menn" har jeg til gode. Men jeg satte igang med Grensetrilogien og er nå nesten ferdig med bok nr. to. Den består av 3 bøker: Alle de vakre hestene, Over grensen og Byene på høysletten.
Jeg kan ikke huske at jeg har lest så vakre fortellinger med så tøff handling. Hovedpersonene er helstøpte karer med høy moral i en grusom verden der alle andre tar til seg. Han skriver så nydelig om naturen, og så plutselig blir jeg kastet inn i forferdelige hendelser. Jeg blir så skremt at jeg griner. Men det rare er at jeg likevel sitter igjen med ei tro på menneskene. Så lenge det fins en igjen, tenker jeg.Jeg fikk lyst til å se filmen "Alle de vakre hestene", men den var en stor skuffelse. Matt Damon og Penelope Cruz spilte bra de, men den manglet akkurat det som er fantastisk i McCarthys historier, nemlig den spenningen mellom det vakre og edle og det stygge og usle.
"...Slik er det at McCarthy skiller seg mest fra sine forgjengere, ikke minst fra den mer utagerende Hemingway, nettopp ved at tekstene inneholder mindre selvhevdelse og mer empati med de svakeste i en grusom verden. Kanskje er han derfor en forfatter som i større grad appellerer til begge kjønn, mer enn bare til de ordknappe menn. I så fall har han klart det mesterstykke å løfte såkalt maskulin litteratur opp på et mer komplekst og tidsaktuelt plan. Vi lytter mer enn gjerne til hans historier." (Christopher Hals Gylseth) (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/08/02/172868.html)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar