Over grensen

The Crossing (Over grensen) av Cormac McCarthy er en historie som gjorde meg forbanna, trist, glad og overrasket. Sterke saker som tok meg høyt opp og langt ned. Nydelig språk og brutal handling. Den er andre boka i Grensetrilogien. Billy er på jakt etter en ulv som har drept noen kalver. Jakten fører ham over grensa til Mexico. Tida er de harde trettiåra i sør-statene. Han er en stødig kar med noe så gammeldags som høy moral.

Mennesker og dyr rundt ham får hjelp og omtanke, men selv møter han nesten bare elendighet og brutale mennesker. De nyter å skjende og skade. Når jeg syntes det var ille å lese, ble det bare verre. Men den grenseløse godheten som noen viser, får ham til å holde ut. Noen veifarende deler den siste nista med ham. Familier inviterer ham inn og gir ham det siste de har igjen av mat. Han møter kloke mennesker og gale og kyniske.

Her er et utdrag fra boka som viser de nydelige naturskildringene: "Before him the mountains were blinding white in the sun. They looked new born out of the hand of some improvident god who'd perhaps not even puzzled out a use for them. That kind of new. The rider rode with his heart outsized in his chest and the horse who was also young tossed its head and took a sidestep in the road and shot out one hind heel and then they went on."

Bøkene til McCarthy ligner på Jack London sine bøker, men her faller du dypere mens du leser. De moralske valga Billy må ta, minner om Ernest Hemingway sine personer. Og når McCarthy forteller om hester, og ville dyr, ligner det mye på Mikkjel Fønhus' romaner fra de dype skogene.